Og bak der igjen ligger en drøm om aldri å dø.
Biohack, kryonikk og implantater
Noen kaller seg biohackere og utfører genetiske eksperimenter på sin egen kropp. Med de siste årenes stormende fremskritt innen genredigering ved hjelp av CRISPR-teknologi, kan dette bli riktig så interessant i årene som kommer. Selv om mange transhumanister typisk er teknologisk kompetente folk, er det ikke bare undertegnede som frykter en del uheldige konsekvenser for forsøkspersonenes liv og helse.
Andre kaller seg kryonikere og inngår avtaler om at de skal fryses ned straks de er døde, for deretter å holdes nedfrosset inn i fremtiden - helt til legevitenskapen har kommet dit at sykdommen de døde av kan helbredes.
Dør de ikke av sykdom eller alderdom, men i en ulykke, har de uflaks. Det beste er å dø av kreft, sier transhumanistene. Det er større sjanse for at fremtidens leger kan gjøre noe med det, enn med en hjerne knust av en fallende takstein.
Atter andre lengter etter overmenneskelig intelligens. Eric Schmidt, Googles CEO mellom 2001 og 2015, er med på leken: «Før eller siden får du et implantat som gjør at hvis du bare tenker på et spørsmål, vil det gi deg svaret.»
Frigjøring fra døden
På det mer dagligdagse plan kjennetegnes bevegelsen av folk som opererer inn implantater for å overvåke kroppens funksjoner. Ofte med middelmådig resultat. Implantatene, som de som regel må lage og sy inn selv, er store og klumsete, og avvisningsreaksjonene ubehagelige. Og hvor nyttig eller kult er det egentlig å gå rundt med en verkende noen hundre grams dings i overarmen - som kan måle hjerteslag, puls og... ikke så veldig mye annet?
Men dette er midlertidige teknologiske hindringer. Det finnes folk som drømmer om å skifte ut hele kroppen sin med maskindeler. De mest ekstreme vil laste opp sin egen bevissthet i en datamaskin. Evig liv!
Dette siste er interessant. Transhumanister synes å være litt mer opptatt av døden enn de fleste av oss. Transhumanismen er blitt kalt en frigjøringsbevegelse. En frigjøring fra døden - og en frigjøring fra biologiens begrensninger. Som egentlig er det samme. Det er biologiens begredelige begrensninger som gjør at vi dør. Det er derfor vi skal bli maskiner.
Ingen enhetlig bevegelse
Vi skal se nærmere på dette etter hvert, men la oss allerede nå slå fast at det å kalle transhumanismen en bevegelse, er en overdrivelse. Den kan ikke sammenliknes med fenomener som kommunismen, islam eller Norsk kennelklubb. Det finnes ikke én samlende ideologi, ett felles mål eller felles strategier for hvordan man eventuelt skal nå dette.
Transhumanismen er mer en vag idé om noe vi bør oppnå - en idé ulike miljøer og individer følger i ulike grader og retninger. Den ene definerende tanken synes å være den om å forbedre mennesket.
I To Be a Machine, ei bok som tar temperaturen på de transhumanistiske miljøene, skildrer Mark OConnell sin reise tvers over USA sammen med Zoltan Istvan, som ville stille som presidentkandidat med et transhumant program.
Selve reisen, i en minibuss ombygget for å se ut som en likkiste, har raust med komikk over seg. Og ingen hørte vel egentlig noe til Istvan senere? Men Zoltan Istvan var heller ikke populær blant andre transhumanister. Mange mislikte at han forsøkte å kapre bevegelsen for sin egen vinnings skyld.
Å forbedre mennesket
Det er fristende å kalle transhumanismen en anarkistisk, flat, nerdekultur. Den er et fenomen som står særlig sterkt i USA, men finnes også i andre land, for eksempel i Norge. Den norske Facebook-gruppa har i underkant av fire hundre medlemmer - hvilket ikke sier noe om hvor mange de er.
Transhumanismen handler om å kontrollere menneskets evolusjon, å forbedre mennesket, både fysisk og mentalt - ved hjelp av teknologiske inngrep, skrev jeg over. Tanken om å forbedre evolusjonen har vi allerede prøvd ut. Vi kalte det eugenikk. Det startet en gang på 1800-tallet, som et forsøk på å forbedre vanlige folks hverdagsliv - og endte i Auschwitz.
Problemene var mange, blant annet at det er vanskelig å enes om hva som er bra og dårlig for fremtidige generasjoner. Naturlig evolusjon er aldri verken planlagt eller på vei mot noe optimalt - den bare skjer, ut fra vilkårene her og nå. Hva våre fjerne etterkommere vil komme til å trenge eller like, er en helt annen bag.
Evolusjonens ende
Mitt personlige problem med den transhumane versjon av forbedret evolusjon er i tillegg følgende: Mange av de transhumane planer og fantasier vil snarere fjerne fremtidig evolusjon. Det er individene selv som skal leve evig. Hvilket, som jeg skal komme nærmere tilbake til, er langt fra uproblematisk.
Og så var det det med å forbedre oss gjennom teknol
