Det er i dag langt fra sikkert at akkurat ditt barn får en relasjon til kunst, får en kulturell plattform på skolen, får prøve et instrument, eller får lære seg sanger han kan eie resten av livet. Det er høyst tvilsomt om hvert barn i landet får anledning til å kjenne på den fantastiske følelsen av å synge så det ljomer i fellesskap, eller får kjenne mestringsfølelsen av å lære seg et par gitarakkorder eller spille i band.
Ingen grunn til uro?
Det har den siste tida foregått en debatt om sangens og musikkens posisjon i norsk skole. At ordet sang ikke er med i den nye overordnede delen av skolens læreplan, har skapt en formidabel storm av engasjerte og indignerte innlegg.
Den fungerende statsråden har gjentatte ganger forsikret oss om at sangen så absolutt skal leve videre på skolen og at det ikke er noen som helst grunn til uro. Han uttrykker dessuten at han har stor tillit til at skolen og lærerne selv er i stand til å ivareta sangens fremtid, og til å velge når og hvordan sangen kan brukes i skolehverdagen. Dette uten å gi dem konkrete føringer.
Jeg har også stor tillit til lærere, og fremfor alt til læreres urokkelige vilje til å gjøre det beste for barnet. Det er imidlertid ikke det som er problemet.
Skremmende situasjon
Jeg fikk mitt første oppdrag i norsk kulturliv i 2004, som konsertsjef for Konsertavde
