Arbeidsmanden
11.10.2025
Da Silje Kobbeltvedt fikk jobb som vekter, ga moren klar beskjed.
«You don't work for free, bitch, time to go home».
Ordene kommer fra mobiltelefonen som ligger på bordet. Klokka er prikk 15, det tidspunktet Silje Kobbeltvedt vanligvis drar hjem fra jobb i Vaktcompaniet.
På jobb som vekter klyver hun inn i lastebiler og sjekker godset som flys ut på oljeplattformer. Men klokka 15 er det av med uniformen og på med sivilt, kanskje en sjokkrosa dressjakke over negler med pålimte imitasjoner av diamanter.
Hun setter seg i bilen og kjører over det vindfulle landskapet på Jæren. Hun passerer jorder og endeløse strender, parkerer foran småbruket på Klepp hvor hun bor sammen med foreldrene sine, foruten 78 ender, over 200 høner, påfugler og fasaner, miniatyresler og en ponni, en pensjonert sprangridnings-hest og den illsinte gåsa Gustav - Silje mener den skriker på tariffavtale.
Selv trives hun aller best i drivhuset på småbruket. Det er her, midt under intervjuet, at Siljes mobiltelefon skjærer gjennom skvalderet fra papegøyene. En mannlig versjon av «Siri» sier at det er på tide å pelle seg hjem fra jobb.
Vedkommende har en britisk, snørrhoven aksent.
- Du jobber ikke gratis, vet du. Det er jeg som har lagt inn den beskjeden, sier Silje.
- Men det kan være litt flaut når den spilles av midt i et møte.
Hard skole i første jobb
Hun er 28 år og har vært i arbeidslivet siden hun var 15. På den tida reiste hun rundt i Europa for å konkurrere i sprangridning og gikk første året på ei toppidrettslinje med hest som spesialisering.
Ved siden av var hun ansatt på rideskolen hun var aktiv i.
Silje hadde forkastet ideen om å bli kaptein på en stor båt eller elektriker, sistnevnte etter et brutalt møte med et strømgjerde da hun var ti år. Nå var drømmen å åpne en egen rideskole.
Men hva var egentlig fritid og hva var jobb, blant hestene hun var så glad i?
- Det føltes som om alt var dugnad, dugnad, dugnad, forteller hun.
Silje fikk ikke ekstra betalt for å jobbe på kveld eller røde dager, og det hendte hun gikk mellom hesteboksene og kastet opp fordi hun var syk og ikke hadde greid å skaffe vikar selv.
- Mamma og pappa var tillitsvalgt og verneombud i oljebransjen, og hadde
Les opprinnelig artikkelOrdene kommer fra mobiltelefonen som ligger på bordet. Klokka er prikk 15, det tidspunktet Silje Kobbeltvedt vanligvis drar hjem fra jobb i Vaktcompaniet.
På jobb som vekter klyver hun inn i lastebiler og sjekker godset som flys ut på oljeplattformer. Men klokka 15 er det av med uniformen og på med sivilt, kanskje en sjokkrosa dressjakke over negler med pålimte imitasjoner av diamanter.
Hun setter seg i bilen og kjører over det vindfulle landskapet på Jæren. Hun passerer jorder og endeløse strender, parkerer foran småbruket på Klepp hvor hun bor sammen med foreldrene sine, foruten 78 ender, over 200 høner, påfugler og fasaner, miniatyresler og en ponni, en pensjonert sprangridnings-hest og den illsinte gåsa Gustav - Silje mener den skriker på tariffavtale.
Selv trives hun aller best i drivhuset på småbruket. Det er her, midt under intervjuet, at Siljes mobiltelefon skjærer gjennom skvalderet fra papegøyene. En mannlig versjon av «Siri» sier at det er på tide å pelle seg hjem fra jobb.
Vedkommende har en britisk, snørrhoven aksent.
- Du jobber ikke gratis, vet du. Det er jeg som har lagt inn den beskjeden, sier Silje.
- Men det kan være litt flaut når den spilles av midt i et møte.
Hard skole i første jobb
Hun er 28 år og har vært i arbeidslivet siden hun var 15. På den tida reiste hun rundt i Europa for å konkurrere i sprangridning og gikk første året på ei toppidrettslinje med hest som spesialisering.
Ved siden av var hun ansatt på rideskolen hun var aktiv i.
Silje hadde forkastet ideen om å bli kaptein på en stor båt eller elektriker, sistnevnte etter et brutalt møte med et strømgjerde da hun var ti år. Nå var drømmen å åpne en egen rideskole.
Men hva var egentlig fritid og hva var jobb, blant hestene hun var så glad i?
- Det føltes som om alt var dugnad, dugnad, dugnad, forteller hun.
Silje fikk ikke ekstra betalt for å jobbe på kveld eller røde dager, og det hendte hun gikk mellom hesteboksene og kastet opp fordi hun var syk og ikke hadde greid å skaffe vikar selv.
- Mamma og pappa var tillitsvalgt og verneombud i oljebransjen, og hadde
