I 2006 avslørte Camilla Stoltenberg omfattende forskningsjuks hos tannlege og lege Jon Sudbø. Han var på det tidspunktet overlege ved Radiumhospitalet i Oslo og førsteamanuensis II ved Universitetet iOslo.
Saken ble bredt omtalt nasjonalt og internasjonalt og og ble betegnet avThe LancetsredaktørRichard Hortonsom den største forskningssvindelen verden harsett.
Sudbø-saken satte fortgang i det påbegynte arbeidet med en egen lov om forskningsetikk og opprettelse av et eget utvalg som skulle granske påstander omuredelighet.
Lov om etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven) ble vedtatt i juni samme år, og Granskingsutvalget hadde sitt første virkeår i2008.
Seks uttalelser på ni år - en kjennelse
Granskingsutvalget har siden oppstarten i 2008 behandlet mellom 70-80saker. Sekretariatsleder for Granskingsutvalget, Torkild Vinther, opplyste til NRK i 2014 at dehadde hattrundt 50 saker i perioden fra 2008 til2013.
Khronos egen gjennomgang av årsmeldinger fra 2013 og fram til i dag viser at det er snakk om ytterligere 20-30 saker til, altså totalt 70-80 saker er behandlet av Granskingsutvalget fra oppstart i 2008 fram til nå, de fleste er etter behandlingsendt tilbake til lokalt nivå, elleravvist.
Kun seks har endt med uttalelse fraGranskingsutvalget.
Og kun i en av de sakene som endte med egen uttalelsehar utvalget konkludertmed at de innklagede hadde opptrådt vitenskapeliguredelig.
I to andre saker har de innklagede fått kritikk, mens de tre siste sakene har endt med frifinnelse for de som ble anklaget for brudd på forskningsetiskenormer.
På toppen av det hele: Den ene saken Granskingsutvalget konkluderte med vitenskapelig uredelighet på ble innklaget til Kunnskapsdepartementet, og klagesaken endte med at vedtaket om uredelighet ble opphevet. Så i realiteten så er det ingen på nasjonalt nivå som har blitt definert til å være vitenskapeliguredelig.
I sekretariatet til Granskingsutvalget får vi opplyst at det er endel saker som bare er behandlet lokalt og som har fått sin konklusjon på institusjonene. Fra 2008 og fram til i dag er det snakk om under 10 saker der man har avsagt dommen vitenskapelig uredelige på lokalt nivå ute på de enkelteinstitusjonene.
- Vanskelig å vite om tallene er forlave
Kristian Gundersen er medlem av universitetstyret ved Universitet i Oslo. Han har også vært en ivrig forkjemper for at universitet skal opprette en stillings omvitenskapsombud.
Vi stilteGundersen følgendespørsmål:
- Tolker man forskningsetikkloven for strengt i Norge? Er det sannsynlig at på det nærmeste ingen forskere har opptrådt vitenskapelig uredelig siden 2008, og hva bør gjøres for eventuelt at flere saker får fellende dom hvis det ernødvendig?
- Det er spørsmål det er vanskelig å svare på, uten å ha lest sakene, mendet har jo blitt langt flere forskere og det ville jo være litt rart om ikke problemene økte i omfang, svarer Gundersen menfortsetter:
- Forskning er jo et konfliktfylt område, der forskere ofte er rykende uenige og beskyldninger om uredelighet kan jo brukes som våpen i kamper som handler om andre ting. Å havne i en situasjon der man beskylder folk for å være uredelig bør være den siste kontrollmekanismenman tyr til, sier Gundersen, ogpoengterer:
- Hovedmekanismen for å eliminere urikt
