GERD INGER AARNES FOTO: JOANNA STEGENDA
Selemorkvegen er en kjent og kjær skogsvei for turgåere på Jørpeland i Ryfylke. Skole- klasser, barnefamilier, joggende, syklende og løpende mennesker kan ses her i hopetall på en fin dag. Men det er skogbruket som er grunnen til at denne vegen eksisterer. For lenge siden var Selemork et område med lite skog. I etterkrigstiden gikk skoleelevene ut og plantet skog årlig. Spoler vi framover til 2001 begynte de første teigene å bli hogstmodne. Det var da skogbrukssjefen i kommunen på den tiden, Svein Kjetil Rønnevik, kom på banen og foreslo for skogeierne i området å danne et veglag og bygge veg sammen.
LOT SEG OVERTALE
Turgåerne i området var ikke begeistret. De likte den gamle vegen med de forvokste trærne som hang over vegen og den litt humpete, gamle grusvegen. Heller ikke mange av skogeierne var interessert til å begynne med. Det var lenge til det ble aktuelt med hogst på flere teiger og dessuten var mange av teigene så små at skogbruket ikke hadde særlig stor betydning. Skogbrukssjefen gav seg ikke og arrangerte flere møter. En kombinasjon av tre ting gjorde at skogeierne til slutt lot seg overtale: For det første viste en kost-nytte-beregning at kostnaden på uttak av tømmeret i dekningsområdet ble redusert med omkring 2,5 millioner kroner ved bygging av bilveg. For det andre ble kostnadsoverslaget i forbindelse med vegbyggingen, redusert med 40-50% da en befaring i området avdekket masser som kunne brukes. I tillegg steg tilskuddssatsen proporsjonalt med antall skogeiere som ble med på veglaget, slik at tilskudd dekket hele 70% av kostnaden.
SLIK GJØR DE DET I VEGLAGET
De 14 skogeierne dannet veglag, holdt sitt første årsmøte og lagte vedtekter. De fikk bygget 1,9 kilometer skogsveg for 250 000 kr i 2001 og det har lønt seg, kan Rønnevik berette: - Vegen har vært mye i bruk både til hogst og vedhogst. Veglaget har bestemt at hver skogeier betaler en årlig andel som tilsvarer størrelsen på skogeiendommen, i tillegg til en andel som står i forhold til antall kubikkmeter tømmer hogd ut det året, samt antall favner solgt ved. Pengene brukes til ordinært vedlikehold, innkjøp og til ekstraordinære tiltak. Hvis en drift fører til større skader på vegen, dekkes kostnaden for reparasjon av den skogeieren som har
hatt driften. Første medlem i styret har ansvaret for tilsyn/vedlikehold og får kom- pensasjon for arbeidet. Veglaget har god økonomi.
HVOR DYR SKAL VEGEN VÆRE?
Rønnevik, som ikke lenger er skogbrukssjef i området, men likevel er en engasjert støt- tespiller for veglaget, har et enkelt råd til skogeiere som skal planlegge veg: - Du kan lage alt mulig av broer, svære stikkrenner og kjøpe masse i perfekt kornstørrelse hvis du har ubegrensede midler. Kostnadene en legger i vegen må stå i forhold til verdien på tømmeret i dekningsområdet for å innhen- te mest mulig transportgevinst, sier han. Vegplanlegger i fylket, Kristofer Tveiterå stemmer i: - Har du hogstmoden skog som ikke er lett tilgjengelig fra før bør du vur- dere å bygge veg. Skogansvarlig i kommu- nen kan ofte svare på om vegen vil utløse stort nok hogstvolum til at den vil svare seg økonomisk, er rådene han gir.
KJEKT AT MANGE BRUKER VEGEN
Skogeier Hans Jakob Seljeskog har bestemt seg for å forlenge vegen med 600 meter skogsbilveg og 960 meter traktorveg for å få ut hogstmoden skog lenger inne. Selemork er en gammel familiegård der det ikke drives annet enn skog i dag. Eiendommen er på 10 000 mål med 750 mål produktiv skog av både gran, lerk og gammel fur
