Det var i annen halvdel av 1800-tallet at det oppsto en stadig høyere bevissthet rundt bruk av naturgjødsel i det norske jordbruket. I sannhet en ressursgjenvinning i praksis, med større avlinger som resultat. Landet (dyreurinen) gikk som regel til spille. Enkelte gårdbrukere etablerte ordninger som gjorde at den våte delen rant ned i en såkalt landkum under fjøsgolvet. Innholdet ble pumpet over i liggende tønner, påmontert et kjerreunderstell. Tønnene hadde en enkel sprederbom med kranarmatur. Kjerrene for den tørre gjødselfraksjonen ble videreutviklet med såkalt tippautomatikk, som gjorde lossinga enkel.
Spredertypen som Nauma var eksponent for, så dagens lys i Tyskland rundt 1900. Disse fungerte med hjuldreven mekanikk, der selve utmatinga arbeidet etter samme prinsipp som de senere avlesservognene for silogras. Bakerst på vogna fantes en roterende spredetrommel i hele vognas bredde, som primært spred
