I kronikken Hatet mot (det norske) barnevernet, som stod på trykk i Aftenpostens nettutgave i juli i fjor, tok psykolog Sverre Asmervik utgangspunkt i en konkret barnevernssak om et norsk-rumensk ektepar som ble fratatt sine fem barn, den såkalte Naustdalsaken.
Psykolog Sverre Asmervik.
Med 25 års praksis som sakkyndig psykolog har jeg sittet i adskillige fylkesnemnder og domstoler. Inntrykket er at kampen forelderen (det er ofte kun én) kjemper mot barnevernet, ikke sjelden er rått parti, skrev Asmervik i innlegget.
Barnevernet vet, i motsetning til den private parten, å benytte seg av habile advokater, og når barnevernet går inn for omsorgsovertakelse, er dette noe de fleste offentlige etater refleksjonsløst støtter, skrev han.
Et tredje problem er at barnevernet kan oppnevne sakkyndige som de antar vil støtte deres syn. Noen synes å ha gjort seg økonomisk avhengige av slike oppdrag. Da en advokat spurte en sakkyndig hvordan han i all verden kunne være enig med barnevernet i en konkret sak, kan man rolig si at svaret nok kom fra hjertet: Vet du, jeg har ikke råd til å være uenig med barnevernet, jeg, skrev Asmervik.
Kjent inhabil
To måneder etter at kronikken stod på trykk, var Sverre Asmervik fagkyndig meddommer i en barnevernssak som gikk for Sør-Gudbrandsdals tingrett. Saken handlet om omsorgovertakelse av en ni uker gammel baby. Kommunen hadde tapt saken i Fylkesnemnden, men anket til tingretten.
Under dissens, stadfestet tingretten avgjørelsen fra Fylkesnemnden om ikke å frata foreldrene omsorgen. Asmervik og den andre meddommeren utgjorde flertallet i saken.
I domspremissene heter det blant annet: Flertallet savner selvrefleksjon hos barnevernets ulike representanter. () En kan ikke finne spor av at etaten har spurt seg, til tross for at dette gjelder det mest inngripende tiltak i barnevernloven: Er det
