Artikkelen ble først publisert på agendamagasin.no
Alle elsker tall. Noen ganger elsker vi dem så mye at vi blir litt ivrige. Da kan vi fort bruke tallene feil. Nobelprisvinnerne Amos Tversky og Daniel Khanemann har vist at vi lar oss påvirke av tilfeldige tall vi eksponeres for.
Psykologprofessor Dan Kahan ved Yale fant dessuten i et forskningsprosjekt at de smarteste også er flinkest til å bruke tall til å underbygge sitt syn i politiske saker. Flinkere folk er også flinkere til å bruke tall for å understøtte det de allerede mener.
Tall skal hjelpe oss til å ta bedre beslutninger. Det er selvfølgelig dumt å sløse bort penger på noe som ikke gir verdi tilbake. Dessuten trenger vi å vite hva de tingene vi ønsker å gjøre, faktisk kommer til å koste. Derfor vil vi gjerne ha noen tall. Men hvor langt kan vi gå i urealistiske forutsetninger og isolerte regnestykker før de til slutt blir meningsløse?
Sannheten er jo at nesten ingen av oss lønner seg. Det er vårt felles problem.
Med jevne mellomrom ønsker vi for eksempel å finne ut hva en innvandrer koster. SSB beregnet dette i 2012 og har oppdatert tallene sine til Brochmannutvalgets utredning (NOU 2017:12). Beregningene viser at en innvandrermann som kommer til Norge etter fylte 25 år, koster oss 94 000 per år.
Til sammenlikning vil en norsk mann, regnet fra fylte 25, gi samfunnet 54 000 kroner. Men da er han ferdig skolert og helseforebygget, og regnestykket utelater investeringen i utdanning () for den norskfødte ved å starte på 25 år, mens avkastningen i form av høyere sysselsetting og lønn enn in
