Hun er psykolog, hjerneforsker, og professor i nevrovitenskap. Nobelprisvinner. Leder for Senter for nevrale nettverk, Moser-teamets andre Senter for fremragende forskning (SFF).
Fikk et av landets førsteSFF-er
Historien begynte i 1996, da May-Britt Moser og Edvard Moser kom tilNTNUi Trondheim som førsteamanuenser i biologisk psykologi. Her bygde de opp et laboratorium. MedFRIPRO-midler fikk de rom til å forske på det de er interesserte i:Hvordan hjernen lagrer minner i hukommelsen. Samtidig var den første utlysningen for miljøer som ville bli Senter for fremragende forskning (SFF) på trappene hosForskningsrådet.
Før utlysningen kom, ønsket Forskningsrådet å styrke lovende miljøer som kunne bli egnede sentre. Edvard og May-Britt Moser fikk 13 millioner for å komme iposisjon.
Så sendte de inn en søknad om å bli Senter for fremragende forskning. Vel vitende om at dersom de skal klare å bli verdensledende, er de avhengige av krefterutenfra.
Trygghet til å sikte høyt
May-Britt Moser og Edvard Moser hadde en plan.
- Vi søkte, med en stor tro på prosjektet vårt: I stedet for å sende folk ut, ville vi bygge opp et miljø her. Planen var å invitere sju veletablerte forskere til Trondheim, sier May-Britt Moser til PåHøyden.
Trondheim har i verdensmålestokk lite å lokke med. Byen ligger ikke i et californisk klima, slik Stanford gjør.NTNUs vitenskapelige historie kan ikke sammenlignes med Humboldts. Og ulikt København og Stockholm, kan ikke universitetet engang skilte med å ha fostret en egennobelprisvinner.
Likevel takket de syv inviterte forskerne ja.Og i 2003 kunne Senter for hukommelsesbiologi åpne, ledet av Edvard Moser. De neste ti årene skulle senteret få til sammen 100 millioner kroner fra Forskningsrådet. I tillegg hadde senteret stor suksess med å skaffe eksternemidler.
- En sikker grunnfinansiering innebar at vi kunne gjøre det Per Andersen hadde lært oss i Oslo: Å satse på kvalitet. Vi trengte ikke bruke tid og krefter på å søke om penger til hvert minipros
