Fagpressenytt

...1885. Stortingsdebattene siste år framviste en rørende tverrpolitisk enighet om større tillit til skolens folk. Slik sett er det vinteren 2017 tilsynelatende mer «ro» i skolen enn på tretti år, og kanskje, men bare kanskje, i flere politiske partier en spirende politisk erkjennelse av ideologisk feiltenkning. Hva partiene ønsker å sette «under debatt» før høstens stortingsvalg, gjenstår imidlertid å se.

Folk flest ønsker selvsagt en god skole. De mange årelange nasjonale debatter om skole og utdanning handlet imidlertid også om en politisk og ideologisk kamp. Det er det man pleier å kalle en dobbel agenda. Lærerprofesjonen er altså ikke paranoid om pedagoger innerst inne mistenker at det fremdeles finnes en annen skolepolitisk agenda enn å finne det beste middelet for å nå felles mål.

Den norske skolen må være et korrektiv til samfunnsoppløsende butikksnakk og forsvare enkeltmenneskets evne til å mestre livet. Barn og ungdom skal ikke bare omstøpes til arbeidskraft. Skolen skal både gi kunnskap og ferdigheter til et framtidig yrkesliv og ruste barn og unge til selvstendige samfunnsborgere. Den doble oppgaven, kunnskap og ferdigheter på den ene siden og danning til «gagns» mennesker på den andre, har helt siden salig Grundtvigs tid vært uatskillelige deler av en profesjonell lærerjobb. Det er ingen andre enn læreren som kan finne denne balansen både for hver enkelt elev og for klassekollektivet som helhet. Dette kalles av mange for pedagogisk «takt».

Det har lenge pågått en stor internasjonal debatt i ulike universitets- og høyskolemiljøer om hvordan et historisk danningsideal kan beskyttes mot dagens vulgærøkonomiske tenkning.

I tiden etter terroren på Utøya kom det flere kritiske røster mot systemtenkning som gjør mennesker lite i stand til å handle selvstendig når uforutsette ting skjer. All fremtid er uviss. Ingen hadde forutsett murens fall i 1989, tsunamien i Det indiske hav i 2004, angrepene på World Trade Center i 2001, økende storbyterror og Utøya i 2011. Hva innebærer dette når det gjelder hva slags menneskelig egenskaper skolen må søke å bygge opp under?

Hva skjer når vi glemmer at produksjon av varer er noe annet enn å arbeide med mennesker? Hva skjer når menneskene i institusjonene, både pasienter, leger og pleiere, elever og lærere, blir redusert til sine trange roller som kjøpere og selgere? Hva slags virkninger oppstår når det ikke er effektivisering, men byråkratisering som blir resultatet? Er det ikke da en fare for at det også oppstår andre alvorlige virkninger, som avdemokratisering og faglig umyndiggjøring?

Det demokratiske underskuddet skolen opplevde under høyrebyrådet i Oslo lettet neppe rekrutteringen til arbeid i skolen. Her slo de negative konsekvenser av New Public Management (NPM) og mistillitsregimet inn med full kraft. Når arbeidsmengden økes, og det tradisjonelle verdigrunnlaget erstattes av et livsfjernt tekniskøkonomisk språk, utgjør valget mellom lojalitet oppover versus lojalitet overfor den enkelte elev et umulig dilemma. Langtidsvirkningene er demotiverte lærere, fallende personlig ansvarsfølelse og flukt fra fagene. Lønnsnivået for profesjonene i offentlig sektor hjelper heller ikke stort.

Byråkratiseringen rammer både enkeltkommunene og skolen selv. Nor