Er utviklingsavtalene en nyskapning eller vanskapning i norskforskningspolitikk?
Hægelandutvalget - som fremla sin rapport i januar 2015 - foreslo flere endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Ett av forslagene var å innføre institusjonelle utviklingsavtaler. Fem institusjoner er valgt ut som piloter for slikeavtaler.
Universitetet i Oslo er en av institusjonene som inngår i pilotprosjektet. Utviklingsavtaler er noe helt nytt i norsk politikk og fortjener sektorens og samfunnets interesse. Etter mange møter med Kunnskapsdepartementet er nå de første avtalene på plass. Ved UiO opplever vi å ha hatt en god dialog, og avtaleteksten er det nå enighetom.
Det er ikke til å legge skjul på at vi innledningsvis var i tvende sinn: I sin ytterste konsekvens kan detaljstyring fra staten utgjøre en trussel mot universitetenes faglige autonomi. Vi trenger ikke gå lenger enn til Storbritannia, som har hatt en form for utviklingsavtaler i mange år. Erfaringene derfra tilsier at dette ikke er noe Norge børkopiere.
På vegne av UiO kan jeg imidlertid si at vi ønsker den norske varianten av utviklingsavtaler velkommen. Ikke minst gir avtalene - når alle institusjonene omfattes av dem - en unik mulighet for å legge til rette for diversitet og be
