LO-Aktuelt
11.01.2017
Milan Karki drømmer om å reise hjem til kona og sønnen i Nepal. 22-åringen drømmer om det hver natt.
Klokka viser 22.00. Det er mørkt og stille i den slitne forstadsgata i Kuala Lumpur. En gruppe menn forlater kafeen. Et par sikkerhetsvakter følger gruppens bevegelser.
- Du må putte kameraet og blokka i sekken, nå!
Ute på gata utveksles håndtrykk og «ses i morgen»-fraser. Gruppen splittes i to. De går hver til sitt. De skal «hjem».
Redd hele døgnet
Milan Karki holder seg tett inntil til de andre i gruppen.
- Jeg er redd. Hver dag, hver kveld, - ja, hele tida. Jeg går aldri ut alene, i hvert fall ikke etter at det har blitt mørkt. Jeg tør ikke. Det hender så mye rart her. Noen har blitt rundstjålet. Andre er banket helseløse. Det er vel ikke så rart at jeg er redd?
Gruppen menn går langsomt. De snakker lavt sammen. Det er varmt og luftfuktigheten høy. Svetten renner. T-skjorter og buk
Les opprinnelig artikkel- Du må putte kameraet og blokka i sekken, nå!
Ute på gata utveksles håndtrykk og «ses i morgen»-fraser. Gruppen splittes i to. De går hver til sitt. De skal «hjem».
Redd hele døgnet
Milan Karki holder seg tett inntil til de andre i gruppen.
- Jeg er redd. Hver dag, hver kveld, - ja, hele tida. Jeg går aldri ut alene, i hvert fall ikke etter at det har blitt mørkt. Jeg tør ikke. Det hender så mye rart her. Noen har blitt rundstjålet. Andre er banket helseløse. Det er vel ikke så rart at jeg er redd?
Gruppen menn går langsomt. De snakker lavt sammen. Det er varmt og luftfuktigheten høy. Svetten renner. T-skjorter og buk
