NNN-arbeideren
21.10.2026
Det er på de kaldeste stedene du møter de varmeste folkene. Det er innsalget på filmen «In Cod We Trust», som i høst fikk sin norgespremiere under Nordkapp filmfestival i Honningsvåg.
Men regissøren selv frykter hun har lagd et portrett av en døende kystkultur. For er torsken og havet til å stole på lenger? Mer om det litt senere. Først må vi tillate oss noen linjer om selve filmportrettet av fiskerihovedstaden sjøl: Båtsfjord.
I filmen kommer det fram at det ikke er bare-bare å vokse opp et sted der havet brødfør hele bygda.
«Ein forbannja mannjskitplass» med evig storm og kulde, sier filmens regissør og båtsfjording, Guro Saniola Bjerk, i filmens åpningsdialog. Men flyttet familien hennes for det? Nei da, det kunne jo bare gå oppover Som Doris Walderhaug, filmens eldste stjerne og mangeårig arbeider i fiskeindustrien, sier: Her skulle det ikke vært lov å bo. Vi burde vært tvangssendt herifra.
Den tidligere fiskeindustriarbeideren oppsummerer på mange måter både den båtsfjordske sjela og filmen. Her er humor av alle slag blandet med pessimisme, realisme og optimisme.
FISK I FOKUS
Og ikke minst stahet: Selv om naturkreftene river i både hus og en slitt industriarbeiderkropp, så blir Doris. Og mange med henne. Selv i gode år, når det er altfor mange torsk som skal bløgges og sløyes. Og selv i dårlige år, når fisken plutselig forsvinner og det er altfor lite jobb til bygdas arbeidere.
Slik er livet i torskebygda som kaller seg fiskerihovedstaden. Det er klondykestemning det ene tiåret, og mørke skyer og hundreårsstorm det andre. Sånt blir det gode historier av.
Det var fortellinger jeg så holdt på å gå tapt, både kystkultur og kysthistorie. Hvordan skulle jeg ta vare på dette? Det ble til slutt den
Les opprinnelig artikkelI filmen kommer det fram at det ikke er bare-bare å vokse opp et sted der havet brødfør hele bygda.
«Ein forbannja mannjskitplass» med evig storm og kulde, sier filmens regissør og båtsfjording, Guro Saniola Bjerk, i filmens åpningsdialog. Men flyttet familien hennes for det? Nei da, det kunne jo bare gå oppover Som Doris Walderhaug, filmens eldste stjerne og mangeårig arbeider i fiskeindustrien, sier: Her skulle det ikke vært lov å bo. Vi burde vært tvangssendt herifra.
Den tidligere fiskeindustriarbeideren oppsummerer på mange måter både den båtsfjordske sjela og filmen. Her er humor av alle slag blandet med pessimisme, realisme og optimisme.
FISK I FOKUS
Og ikke minst stahet: Selv om naturkreftene river i både hus og en slitt industriarbeiderkropp, så blir Doris. Og mange med henne. Selv i gode år, når det er altfor mange torsk som skal bløgges og sløyes. Og selv i dårlige år, når fisken plutselig forsvinner og det er altfor lite jobb til bygdas arbeidere.
Slik er livet i torskebygda som kaller seg fiskerihovedstaden. Det er klondykestemning det ene tiåret, og mørke skyer og hundreårsstorm det andre. Sånt blir det gode historier av.
Det var fortellinger jeg så holdt på å gå tapt, både kystkultur og kysthistorie. Hvordan skulle jeg ta vare på dette? Det ble til slutt den
