Fagpressenytt

Egentlig har hun bestemt seg for at det har vært nok presseskriverier om henne, men hun gjør et unntak for Magasinet Skog.
SOSIONOM
I oppveksten var bondedattera Marie glad både i natur og i mennesker. Hun ble sosionom, og fikk seg jobb som rådgiver i nabokommunen. Trygt, ordnet, gode kollegaer og nok utfordringer. Målet var å hjelpe folk med hverdagsproblemer av mange slag fra mindre justeringer til akutt hjemløshet hvor kommunen har et ansvar for sine innbyggere.
Marie gjorde sitt aller beste, og i dag innrømmer hun at hun er god med mennesker. Hun skryter ikke, men er ærlig på det hun kan.
En god egenskap. Etter hvert begynte hun å ta med seg jobben hjem til mannen, Ole Anton, og de tre små barna, Edvard, Mathilde og Emil. Det hun følte for kontorplassen sin er vanskelig å sette ord på. Hun trivdes jo, men det ble en slags inneklemthet.
Hun følte på ansvaret. Særlig for klienter som kom igjen.
Og igjen. Noen mennesker har virkelig et dårlig utgangspunkt i livet. De er som planter som blir kuet av lauvskog, eller knuget av snø.
Marie smilte mindre og hadde kortere lunte. Hun ble ukonsentrert og var stort sett trøtt.
Ole Anton tok det opp. De pratet godt sammen, men hun merket at hun reserverte seg mer. Noen ganger kunne hun slite med å gjøre ting ferdig. Selv bagatellmessige avgjørelser ble utsatt.
«Bare jeg får to arbeidsdager til nå, så blir det bedre» Det ble ikke bedre.
SKOGEN
En dag kommer Ole Anton med et tips. «Det er manko på folk som kan påta seg ungskogpleie. Skogeierne ligger langt etter». Ole Anton har master i skogfag og jobber hos Statsforvalteren. Trolig er han klok, for han la til at han syntes Marie ville egne seg veldig godt til å jobbe i skogen.
Et frø var sådd. Maries bestefar har vært en skikkelig skaukar i hele livet. Når hun tenkte seg om, hadde også mamma sagt at hennes hemmelige drøm alltid har vært å drive med ungskogpleie.
Frøet spirt