Magma
05.08.2026
KUNSTIG INTELLIGENS I KUNST Siviløkonom som jobber i Econa og skriver om hvordan trender og samfunnstendenser kommer til uttrykk i kunst- og kulturfeltet.
Hvordan hadde du følt deg om du fikk vite at den fantastiske boka du nettopp fullførte, var skrevet av kunstig intelligens (KI)?
«Jeg hadde følt meg lurt, på grensen til bedratt», svarer en kollega, med antydning til frustrasjon i stemmen.
Men er hun bare den gjengse Morgenbladet-leser, som er notorisk skeptisk til det som utfordrer kunsten slik vi kjenner den? Jeg tar en runde i eget nettverk med blåskjorter for å teste hypotesen.
«Skufet», «snytt», «trist», «sviktet», «skremt» og «lurt» dundrer inn i innboksen.
«Jeg hadde mistet troen på menneskeheten, meg selv og egen vurderingsevne», legger én til. «Jeg hadde kastet boken», skriver en annen i afekt.
«Men hvorfor?» spør jeg. «Det er noe vakkert i den menneskelige kreativiteten, produktet alene er ikke det viktigste, og prosessen er en del av det. Produktet blir bedre når man vet hva som ligger bak», svarer en tredje.
Men så skjer noe uventet. «Jeg hadde digget det», lyser opp på skjermen.
«Jeg tenker at det er gøy, i hvert fall hvis boka var bra. Mest fordi jeg er fascinert over hvor god teknologien har blitt», skriver enda én før det plutselig kommer en slående melding fra min eneste venn med IT-utdannelse: «Det hadde vært jævlig dølt faktisk, da er det jo ingen som har skrevet den. KI klarer ikke finne på noe selv sånn som oss mennesker. Den kan kun gjengi informasjon den har funnet på internett, og stjeler fra andres åndsverk.»
Copy paste?
Mens kunstnere er fagfolk, har teknologiselskapene egne, helt andre interesser og agendaer enn de rent kunstneriske, og KI-modeller kan ha skjulte skjevheter eller slagsider, sier Anne Ogundipe.
Sammen med Øyvind Prytz er hun redaktør for artikkelsamlingen som skal springe ut av Kulturrådets pågående forskningsprogram Kunst og kunstig intelligens, som etter planen ferdigstilles i 2028. Programmets formål er å gi ny kunnskap og bidra til kritisk refleksjon om hvordan KI påvirker kunst og kunstnere i vår tid.
Gå til mediet«Jeg hadde følt meg lurt, på grensen til bedratt», svarer en kollega, med antydning til frustrasjon i stemmen.
Men er hun bare den gjengse Morgenbladet-leser, som er notorisk skeptisk til det som utfordrer kunsten slik vi kjenner den? Jeg tar en runde i eget nettverk med blåskjorter for å teste hypotesen.
«Skufet», «snytt», «trist», «sviktet», «skremt» og «lurt» dundrer inn i innboksen.
«Jeg hadde mistet troen på menneskeheten, meg selv og egen vurderingsevne», legger én til. «Jeg hadde kastet boken», skriver en annen i afekt.
«Men hvorfor?» spør jeg. «Det er noe vakkert i den menneskelige kreativiteten, produktet alene er ikke det viktigste, og prosessen er en del av det. Produktet blir bedre når man vet hva som ligger bak», svarer en tredje.
Men så skjer noe uventet. «Jeg hadde digget det», lyser opp på skjermen.
«Jeg tenker at det er gøy, i hvert fall hvis boka var bra. Mest fordi jeg er fascinert over hvor god teknologien har blitt», skriver enda én før det plutselig kommer en slående melding fra min eneste venn med IT-utdannelse: «Det hadde vært jævlig dølt faktisk, da er det jo ingen som har skrevet den. KI klarer ikke finne på noe selv sånn som oss mennesker. Den kan kun gjengi informasjon den har funnet på internett, og stjeler fra andres åndsverk.»
Copy paste?
Mens kunstnere er fagfolk, har teknologiselskapene egne, helt andre interesser og agendaer enn de rent kunstneriske, og KI-modeller kan ha skjulte skjevheter eller slagsider, sier Anne Ogundipe.
Sammen med Øyvind Prytz er hun redaktør for artikkelsamlingen som skal springe ut av Kulturrådets pågående forskningsprogram Kunst og kunstig intelligens, som etter planen ferdigstilles i 2028. Programmets formål er å gi ny kunnskap og bidra til kritisk refleksjon om hvordan KI påvirker kunst og kunstnere i vår tid.
