Fagpressenytt

Det er tidligere gjort en del forskning som beskriver de nyutdannede barnehagelærernes usynlige lederskap, svake profesjonelle posisjon og anerkjennelse av praktisk kunnskap i barnehagen (Bergsvik et al., 2005; Eik, 2014; Helgøy et al., 2010; Steinnes 2013; Ødegård 2011). Med samme interesse har vi gjort studien «Jeg kunne like gjerne vært en assistent» - en studie av nyutdannede barnehagelæreres posisjonering i barnehagen (Halland & Winje, 2022) VEGRER SEG FRA Å SI IFRA Vår studie validerer og supplerer tidligere forskning på feltet, og det er spesielt interessant å se vår studie i lys av Hanne Kirsten Nilsens (2015) forskning. Hun finner at nyutdannede barnehagelærere inntar en lav posisjon i barnehagen, de fremstår som usikre ledere i frykt for ikke å bli anerkjent av sine medarbeidere, de «vegrer seg» for å si fra, og de «er redde» for å ta opp ulike forhold med sine medarbeidere i redsel for samarbeidsklimaet.
Vi, som Nilsen (2015), finner at de nyutdannede barnehagelærerne inntar en lav posisjon, og at de avfinner seg med dominerende «erfaringsdiskurser» i barnehagen. «Erfaringsdiskurs» forstår vi, i likhet med Bodil Ekholm og Anna Hedin (2013), som barnehagepersonalets tanker, tale og handlinger knyttet til de praksiser og det klimaet som er i barnehagen. Dette innebærer inngrodd vanetenkning, vanetolkning og taus kunnskap som sitter både i personalets kropper og i barnehagens vegger. I vår studie uttrykker de nyutdannede barnehagelærerne: «Det koker ned til rang, hierarki, alder, ansiennitet og hvilken erfaring du har», «De som har jobbet i 10-15 år, har høy stemme» og «Jeg kunne like gjerne vært en assistent». Slik vi tolker det, oppstår det en maktforskyvning som skiller de med lang (her: barnehagepersonale som er etablert i erfaringsdiskursen) og de med kort erfaring (her: nyutdannede barnehagelærere, som enda ikke er innenfor den etablerte erfaringsdiskursen) i barnehagen.