Traktor
13.06.2024
En traktor skal være rød. Det var en påstand som stadig ble uttrykt blant Volvo-fansen, da de svenske traktorene var på høyden på 1970-tallet. «Svensk stål og styrke - til hjelp i bondens yrke», ble et kjent slagord. Produsenten tok til slutt et strategisk valg. Det røde ble fortrengt av det gule.
Historien om svensk traktorindustri strekker seg over et tidsrom på 74 år. Det startet med de såkalte motorploger. I 1913 kom J.V. Svensons Motorfabrik utenfor Stockholm med sin Avance, som hadde fabrikkens egenproduserte parafinmotor. Hakk i hel fulgte Munktell i Eskilstuna, som kom med et digert beist av en åtte tonn tung traktor, utstyrt med en tosylindret, totakts glødehodemotor. I 1916 kom Malcus fra Halmstad med en motorplog.
Som første svenske merke kom Avance til Norge i 1916. Malcus fulgte etter i 1918. Det er derimot ikke funnet spor av at Munktelltraktoren ble levert til Norge, i perioden fram til 1920. Våren 1920 fantes det 1 330 traktorer i Sverige. 59 prosent var svenskprodusert, herav var Avance det største merket, med 450 enheter. Fra 1921 brøt det norske traktorsalget sammen, og de fleste merker, unntatt Fordson, ble bortimot uselgelige. Det var derimot ingenting i veien med svenskenes pågangsmot og tiltakslyst. I perioden 1913-1931 fantes det et titalls bedrifter som prøvde seg på traktorproduksjon, men fra 1935 var Munktell enerådende. I 1932 ble motordivisjonen i J & C G. Bolinders Mek. Verkstad i Stockholm slått sammen med Munktell, som skapte Bolinder-Munktell. Bolinder var landets største produsent av totakts glødehodemotorer, også kalt semidiesel, med eget salgsselskap i Norge siden begynnelsen av 1900-tallet.
Munktell-traktoren kom til Norge
Munktell, en svær mekanisk bedrift med røtter tilbake til 1832, hadde solgt motorer her til lands over lang tid. Først i 1935 ble traktorene introduserte. Det var en Munktell 25-30 (semidiesel), representert av A/S Kullberg & Co Maskinforretning, som i 1937 ble norsk importør av J.I. Case. Salget av Case ble framgangsrikt, Munktell-salget var mer beskjedent. Under okkupasjonstiden stoppet det ordinære traktorsalget. Tyskerne godtok import av tyske og svenske traktorer. Det kom inn 145 Munktell-traktorer til Norge i løpet av de første krigsårene. På grunn av de høyst spesielle forholdene under krigen begynte bilprodusenten Volvo i Gøteborg å produsere rødlakkerte traktorer i 1943, T40-serien. Dette skjedde i et nært samarbeid med Bolinder-Munktell. Traktorene var i realiteten identiske med BMs nyutviklede, tosylindrede modeller BM1 og BM2 (etter krigen kalt BM 20/21, avsluttet 1952), men Volvo bygde dem med firesylindret, firetakts for bensindrift, eventuelt parafin. Like etter krigen ble det også tatt i bruk Hesselman-motorer, som kunne bruke både bensin og diesel. Sistnevnte, kalt T43 (48 hk), var Volvos toppmodell.
Volvo kjøper Bolinder-Munktell
Det norske traktorsalget var i de seks første etterkrigsårene kvotebelagt, regnet ut ifra markedsandeler før krigen. Fram til 1951 ble det tatt inn et beskjedent antall svenske traktorer. Ferguson grep samtidig halvparten av det norske markedet, et marked som var i enorm vekst. Fra 1950 ble Volvo-traktorene produserte i Eskilstuna. Samarbeidet førte til at Volvo kjøpte opp Bolinder Munktell. Dette ga Volvo et nytt bein å stå på, som inkluderte både traktorer, motorer, skurtreskere og selvdrevne veihøvler.
Å følge merkene BM og Volvo i perioden 1945-1959, er en ganske overveldende affære. Dette skyldtes flere forhold. Tilsynelatende ble det tilbudt en hel jungel av serier og modeller. I praksis dreide det s
Gå til medietSom første svenske merke kom Avance til Norge i 1916. Malcus fulgte etter i 1918. Det er derimot ikke funnet spor av at Munktelltraktoren ble levert til Norge, i perioden fram til 1920. Våren 1920 fantes det 1 330 traktorer i Sverige. 59 prosent var svenskprodusert, herav var Avance det største merket, med 450 enheter. Fra 1921 brøt det norske traktorsalget sammen, og de fleste merker, unntatt Fordson, ble bortimot uselgelige. Det var derimot ingenting i veien med svenskenes pågangsmot og tiltakslyst. I perioden 1913-1931 fantes det et titalls bedrifter som prøvde seg på traktorproduksjon, men fra 1935 var Munktell enerådende. I 1932 ble motordivisjonen i J & C G. Bolinders Mek. Verkstad i Stockholm slått sammen med Munktell, som skapte Bolinder-Munktell. Bolinder var landets største produsent av totakts glødehodemotorer, også kalt semidiesel, med eget salgsselskap i Norge siden begynnelsen av 1900-tallet.
Munktell-traktoren kom til Norge
Munktell, en svær mekanisk bedrift med røtter tilbake til 1832, hadde solgt motorer her til lands over lang tid. Først i 1935 ble traktorene introduserte. Det var en Munktell 25-30 (semidiesel), representert av A/S Kullberg & Co Maskinforretning, som i 1937 ble norsk importør av J.I. Case. Salget av Case ble framgangsrikt, Munktell-salget var mer beskjedent. Under okkupasjonstiden stoppet det ordinære traktorsalget. Tyskerne godtok import av tyske og svenske traktorer. Det kom inn 145 Munktell-traktorer til Norge i løpet av de første krigsårene. På grunn av de høyst spesielle forholdene under krigen begynte bilprodusenten Volvo i Gøteborg å produsere rødlakkerte traktorer i 1943, T40-serien. Dette skjedde i et nært samarbeid med Bolinder-Munktell. Traktorene var i realiteten identiske med BMs nyutviklede, tosylindrede modeller BM1 og BM2 (etter krigen kalt BM 20/21, avsluttet 1952), men Volvo bygde dem med firesylindret, firetakts for bensindrift, eventuelt parafin. Like etter krigen ble det også tatt i bruk Hesselman-motorer, som kunne bruke både bensin og diesel. Sistnevnte, kalt T43 (48 hk), var Volvos toppmodell.
Volvo kjøper Bolinder-Munktell
Det norske traktorsalget var i de seks første etterkrigsårene kvotebelagt, regnet ut ifra markedsandeler før krigen. Fram til 1951 ble det tatt inn et beskjedent antall svenske traktorer. Ferguson grep samtidig halvparten av det norske markedet, et marked som var i enorm vekst. Fra 1950 ble Volvo-traktorene produserte i Eskilstuna. Samarbeidet førte til at Volvo kjøpte opp Bolinder Munktell. Dette ga Volvo et nytt bein å stå på, som inkluderte både traktorer, motorer, skurtreskere og selvdrevne veihøvler.
Å følge merkene BM og Volvo i perioden 1945-1959, er en ganske overveldende affære. Dette skyldtes flere forhold. Tilsynelatende ble det tilbudt en hel jungel av serier og modeller. I praksis dreide det s