Den 11. september er det 50 år siden militære styrker under ledelse av general Augusto Pinochet styrtet den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende og innførte et brutalt diktatur, der tusenvis av chilenere ble forfulgt, bortført, torturert, fengslet eller drept. Fortsatt er mer enn 1000 personer sporløst forsvunnet.
Seks dager etter kuppet organiserte LO med støtte fra en rekke fagforbund og fagforeninger et solidaritetsmøte på Youngstorget i Oslo, og ikke lenge etter ble den første solidaritetsorganisasjonen for Chile stiftet. Ett av formålene var å arbeide for frigivelse av politiske fanger og for at Norge skulle gi asyl til forfulgte. I løpet av diktaturet kom over 5000 chilenske asylanter og flyktninger til Norge. En av dem var 30-årige Mirtha Compagnet, som i dag er 77 år.
Kathrine Geard
Engasjert fagforening
Hun var lærer i sosialfag på universitetet i Valparaíso og politisk aktiv i det marxistiske revolusjonære partiet MIR (Movimiento de Izquierda Revolucionaria) da militæret tok makta. Hun og samboeren Carlos Diaz gikk straks under jorda. Men i 1975 ble de tatt, grovt torturert og seinere sperret inne i en konsentrasjonsleir i Santiago.
Sosiale Etaters Fagforening (SEF), en underavdeling av daværende Kommuneforbundet, «adopterte» Mirtha og presset på i mange kanaler for å få henne frigitt. Kleiv Fiskvik, som den gang var sekretær i Kommuneforbundet og seinere leder av LO i Oslo, sier at særlig en SEF-tillitsvalgt, nå avdøde Kjell Christensen, var engasjert i dette arbeidet.
- Fagforeningen gjorde masse for meg. En dag kom den norske ambassadøren Frode Nilsen på besøk i fangeleiren og fortalte at jeg kunne få komme til Norge. Han spurte hva jeg visste om landet. Det eneste jeg kjenner til er at bacalaoen kommer derfra, sa jeg, forteller Mirtha med et smil. På veggene i leiligheten på St. Hanshaugen henger chilensk kunst. Sofaene er dekket av fargerike tepper. Et norsk og et chilensk flagg stikker opp av en blomsterpotte.
Kathrine Geard
Tøff start
En desemberdag i 1976 ble hun løslatt og dro direkte fra fangeleiren til flyet som brakte henne til Fornebu. De første tida var tøff. Hun kunne ikke engelsk og brukte tid på å lære norsk. Redningen ble Kjell Christensen, som inviterte henne til bo hos hans familie i Bærum.
- Det var avgjørende for meg at jeg fikk bo sammen med familien i to år. De snakket ikke spansk så jeg ble nødt til å lære.
De første fem åra jobbet hun som reinholder, blant annet på sykehjem. Så hospiterte hun ett år på sosialhøyskolen i Bærum, og fikk godkjent utdanningen og tittelen fra Chile. Dermed kunne hun begynne å jobbe som sosionom. Hun har arbeidet i alkoholistomsorgen, som flyktningkonsulent og på sosialkontor. De ti siste åra av yrkeslivet var hun ansatt ved NAV Frogner.
- Jeg var ikke bra psykisk og ble jeg 50 prosent uføretrygdet, og var 50 prosent i jobb de siste åra. Det var bra for meg.
Mishandling og tortur
Redse
