25. mars 2021 døde moren hennes etter et langt intensivopphold og 74 dager i respirator. Moren fikk dermed aldri lest hva intensivsykepleierne på Ullevål sykehus skrev til henne eller sett bildene de tok da hun var på sitt svakeste.
I stedet fikk datteren utlevert pasientdagboken etter morens død.
- Sykepleierne virker så oppriktige og inderlige i det de skriver, sier Herzog.
- De skriver med mening og kjenner nok på viktigheten av å velge de rette ordene.
Det er virkelig viktig for pårørende at sykepleierne fortsetter å skrive, selv om de skjønner at det går mot slutten. Ingvild Christine Herzog
Det var 9. januar 2021 at moren brått ble syk med sepsis og innlagt på Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Etter noen dager ble hun overført til Ullevål, der intensivsykepleierne etter hvert begynte å skrive dagbok for henne.
Herzog skryter av ansatte som gjorde alt de kunne for å redde moren, men til slutt var det ikke lenger mulig.
I ettertid har dagboken blitt et verdifullt og kjært dokument.
- Det er virkelig viktig for pårørende at sykepleierne fortsetter å skrive, selv om de skjønner at det går mot slutten, understreker Herzog.
Dagbok for døende
Hensikten med slike intensivdagbøker er i utgangspunktet å fylle tomrom og gi pasienten noen knagger å henge brokete minner på. Det beskrives også som omsorgshandling og viser at noen har sett deg mens du har vært syk.
Men noen ganger går det bare ikke. Noen ganger er prognosene så dårlige at selv de største optimister må innse at slaget er tapt. Hvordan påvirker det dagbokskrivingen rundt om på norske sykehus?
Det ville intensivsykepleier og stipendiat Lisa Högvall finne ut av. Som del av sitt doktorgradsprosjekt intervjuet hun 23 intensivsykepleiere om tematikken.
Jeg la merke til at dagbøkene for pasienter man antok ikke kom til å overleve, ofte var veldig flotte. Kanskje til og med flottere enn for andre pasienter. Lisa Högvall, stipendiat og intensivsykepleier
- Selv om prognosene er svært dårlig, fortsetter sykepleierne å skrive. Det gjorde meg nysgjerrig. Jeg v
