I oppsigelsen, som ble referert av Stavanger Aftenblad, oppgir hun mobbing og trakassering over tid som grunn.
Kalvig skriver i oppsigelsen har hun i flere år har vært «skyteskive for ein svertekampanje» fordi hun «hevdar at objektiv, materiell røynd må ha forrang også på området kjønn, når me utarbeider reglar, ordningar og lovverk og når me krev vern av eksisterande lovverk».
Hun er også kritisk UiS-rektor Klaus Mohn, etter et innlegg i Khrono, der han skrev at ordskiftet rundt kjønn og identitet «har gått av skaftet».
Det er ikke hverdagskost at noen sier opp en professorstilling. Så hvor vanlig eller uvanlig er det egentlig?
- Det er uvanlig, er det korte svaret fra universitetshistoriker John Peter Collett.
- Det dummeste jeg har gjort
Collett, som er professor emeritus ved Universitetet i Oslo (UiO), sier til Khrono at det er uvanlig å gå fra et professorat, annet enn for å få andre eller høyere stillinger.
- Det er kanskje særlig uvanlig innenfor et humanistisk fagområde, der det ikke er noen karrieremuligheter utenfor, det er jo ikke sånn at du går til et high tech-firma eller lignende, sier han.
Det finnes likevel flere eksempler.
Et av de mest omtalte er filosof Arne Næss, som i 1970 sa opp stillingen som professor ved Universitetet i Oslo, en stilling han hadde hatt siden 1939, etter å ha forlatt University of California, Berkeley.
- Da jeg sa adjø spurte dekanus meg hvorfor jeg dro tilbake til Norge. Han ville tilby meg stilling
