Mange av oss som var til stede humret og nikket gjenkjennende til den kverulerendeformuleringa.
Uttalelsen var selvfølgelig spissformulert, men den viste til noen idealer for universitets- og høgskolesektoren som mange i dag opplever somtruet.
Hva var det som gjorde at mange av oss trakk på smilebåndet og kikket megetsigende og fortrolig på hverandre? Jeg har kommet fram til tipunkter:
1)Søknadsskriving. I dag bruker mange fagansatte enormt mye arbeidstid på å skrive søknader om forskningsmidler. Kun et fåtall av disse søknadene får penger. For de aller fleste av oss er disse dagene, ukene og månedene bortkastet tid. Den kunne i stedet vært brukt til forskning og undervisning. Det bør jobbes med å finne bedre måter å fordele forskningsmidler på, for eksempel med korte idéskisser som innledning til påfølgendesilingsrunder.
2)Internasjonalisering. Det er ikke lenger penger fra Norges forskningsråd som er viktig, men midler fra EU. Signalet fra myndighetene er at mer av vår forskningsaktivitet skal finansieres derfra. Dermed må vi bruke enda mer tid på søknadsskriv
