«Hvis han er svak av mangel på mat og drikke, og hvis han glemmer ordene han prøver å si, da er (hans) guds og gudinnes vrede over ham.»
Teksten er fra tre tusen år gamle steintavler, kopier av langt eldre tavler. Den beskriver det mentale sammenbruddet til en storbonde i Mesopotamia, som etter teksten å dømme lider av angst og alvorlig depresjon. Tilsynelatende med symptomer som likner de vi bruker i dag. Den en store forskjellen er at behandlingen ble gitt av prester. Den andre er medisiner.
- Moderne farmakologi har hjulpet millioner av pasienter. Vi har lav bevissthet om hvor ødelagte livene en gang var av hva vi i dag anser som rutineplager, forteller Peter D. Kramer. Han er en amerikansk psykiater som spesialiserer seg på depresjon, og ble internasjonalt kjent med boken «Listening to Prozac» i 1993.
- I de lange norske vintrene ville folk gått månedsvis uten å fungere, kanskje uten engang å bli vurdert som hjelpetrengende, mener Kramer.
Hjertelidelser og de eldste sporene etter psykiatri
Storbonden som ofret sauer var neppe representativ for vanlige folk, men gir likevel et unikt innblikk i oldtidens behandling og syn på psykiske lidelser. Fire tusen år gamle mesopotamiske steintavler omtaler sinnstilstander de kalte hÄ«p libbi (brudd på sinnet) og aÅuÅtu (bekymring), som kan minne om moderne depresjon.
De første sivilisasjonene utviklet skriftspråk, matematikk og astronomi, men fant alle tings årsaker i åndeverdenen. For forståelsen av psykiske lidelser i Egypt og Mesopotamia var hovedsakelig åndelig - straff fra gudene som først og fremst måtte behandles med ritualer, bønn og offergaver.
Likevel fantes det tegn til fremvekst av mer erfaringsbasert tilnærming. I den medisinske papyrus-samlingen «Hjertenes bok» anbefales pasienter med lidelse i hjertet å male, danse eller nyte konserter. Boken er en del av Ebers papyrus, en detaljert oversikt over urter og lidelser som dateres til 1550 fvt.
Men bønn og kosthold er ikke de eldste sporene etter psykiatrisk behandling. Nesten ti prosent av alle hodeskaller fra steinalderen har merker etter inngrep. Det kalles trepanasjon, en teknikk der man borer i kraniet. En av teoriene er at det var forsøk på å kurere mentale lidelser ved å slippe ut onde ånder. Altså tidlige eksempler på det som senere kalles psykokirurgi. Men teorien er usikker.
- Vi vet egentlig ganske lite om hva oldtidens trepanasjon handlet om. Funn av hodeskaller viser at trepanasjon har foregått til ulike tider i ulike kulturer, men hvorfor man gjorde det, og om det har hatt noe med mentale lidelser å gjøre vet vi ikke, forteller Svein Atle Skålevåg, professor i vitenskapshistorie ved Universitetet i Bergen.
De eldste mentalsykehusene
Forståelsen skulle endre seg dramatisk ved hjelp av antikken og grekerne.
Hippokrates, Aristoteles og senere den romerske legen Galen sørget for å danne et medisinfag med rom for vitenskapelige studier av psykiske opplevelser. Men til tross for intellektuelle fremskritt, var det få spor av systematisk behandling. For virkelig syke var alternativet enten utstøtelse eller et liv hjemme hos familien.
Romerne og den norrøne kulturen tillot familier å sperre inne mennesker som ble ansett å ikke være i stand til å kontrollere seg selv. Men d
