Fjell og Vidde
13.06.2023
La oss si det er juni. Juli. Eller august. Noe omfavner Jotunheimen. Noe dirrer i lufta. Noe omslutter alle tindene, alle de brede ryggene, alle de kvasse eggene. Breene. De grønne dalene. Kjenner du det? Er det sommeren som gir deg en klem? En mild vind fra sør?
Du står kanskje stille og tar inn hele nasjonalparken. Du står kanskje ved en varde, ved et stiskille. Og du legger kanskje merke til ei rød hytte, ved enden av Bygdin, 1050 meter over Aker Brygge.
Der - øst for Falketind, vest for Galdeberget - står ei levende legende i døråpningen og ønsker deg velkommen inn. Hun har Sløtafjellet bak seg og Utsikten foran seg. Hun er høy og rank som Høgbrøtet, like sterk som Torshamaren og serverer hele Mjølkedøla til frokost.
Hun tar deg i hånda - like klippefast som Urdanostinden.
Hun deler det lange perspektivet med Langeskavlen. Og hun synger gjerne for deg, slik bare en liten bekk kan trille og lulle.
Hils på Solbjørg Kvålshaugen (58). En sjelden fjellblomst.
Hovedrommet. Solbjørg har vært bestyrerinne på Fondsbu i Jotunheimen, en av storstuene til DNT Oslo og Omegn, helt siden 2002. Her har hun bakt titusenvis av brød. Her har hun servert et helt fjell med treretters middager. Her har hun smilt til, snakket med og blitt venn med et eventyrlig antall fjellvandrere.
Solbjørg har selv vært med på å gi navn til hyttas mange rom: Vinjebue og Steinbue.
Grotten.
Breførerbue.
Og Brudesuiten («det er det eneste rommet med dobbeltseng , og der inne pleier vi å si at alt er lov»).
Men nå skal vi snakke om Solbjørgs rom. Hennes egne loftsrom. Kjellerrom. Livsrom.
Barnerommet. Solbjørg vokste opp som nummer to i en søskenflokk på fire, i vakre Reinli i Sør-Aurdal. Hun gikk tidlig inn i en meglerrolle mellom storesøsteren og småbrødrene. Faren var snill. Mora var litt strengere («men nå har hun blitt snill som et lam, hun også, det må jeg bare si»). Faren var gründer og drev et snekkerverksted. Der produserte han vinduer og dører, og hver gang det kom kunder innom for å hente varer, ble de invitert inn på kjøkkenet for å spise karbonadesmørbrød.
- Kaffe og traktement før handelen ble utført - det var viktig, det, forteller Solbjørg.
- Faren min lærte meg å være raus med alle. Solbjørgs beste venninne i Reinli var Sigrid, den gamle tanta til faren, hun som bodde i nabohuset. Etter å ha sett månelandingen på TV i 1969 drømte fire år gamle Solbjørg at hun selv gikk rundt på månen - hver natt, i et helt år. De færreste orket å høre om disse fantasirike drømmeriene. Men Sigrid var alltid nysgjerrig og ville vite mer om Solbjørgs vandringer på månen. Sigrid lyttet og stilte gode oppfølgingsspørsmål. «Det var hun som lærte meg å være interessert i folk», sier Solbjørg i dag.
To andre grandtanter, Ragna og Magnhild, drev Fjellstølen nesten som ei fjellstue om sommeren. Der solgte de rømme til byfolket som hadde hytter i nærheten. Hver gang byfolket kom innom, ble det servert store smørbrød, og julekake, og småkaker som ble bakt i en stor,
Gå til medietDu står kanskje stille og tar inn hele nasjonalparken. Du står kanskje ved en varde, ved et stiskille. Og du legger kanskje merke til ei rød hytte, ved enden av Bygdin, 1050 meter over Aker Brygge.
Der - øst for Falketind, vest for Galdeberget - står ei levende legende i døråpningen og ønsker deg velkommen inn. Hun har Sløtafjellet bak seg og Utsikten foran seg. Hun er høy og rank som Høgbrøtet, like sterk som Torshamaren og serverer hele Mjølkedøla til frokost.
Hun tar deg i hånda - like klippefast som Urdanostinden.
Hun deler det lange perspektivet med Langeskavlen. Og hun synger gjerne for deg, slik bare en liten bekk kan trille og lulle.
Hils på Solbjørg Kvålshaugen (58). En sjelden fjellblomst.
Hovedrommet. Solbjørg har vært bestyrerinne på Fondsbu i Jotunheimen, en av storstuene til DNT Oslo og Omegn, helt siden 2002. Her har hun bakt titusenvis av brød. Her har hun servert et helt fjell med treretters middager. Her har hun smilt til, snakket med og blitt venn med et eventyrlig antall fjellvandrere.
Solbjørg har selv vært med på å gi navn til hyttas mange rom: Vinjebue og Steinbue.
Grotten.
Breførerbue.
Og Brudesuiten («det er det eneste rommet med dobbeltseng , og der inne pleier vi å si at alt er lov»).
Men nå skal vi snakke om Solbjørgs rom. Hennes egne loftsrom. Kjellerrom. Livsrom.
Barnerommet. Solbjørg vokste opp som nummer to i en søskenflokk på fire, i vakre Reinli i Sør-Aurdal. Hun gikk tidlig inn i en meglerrolle mellom storesøsteren og småbrødrene. Faren var snill. Mora var litt strengere («men nå har hun blitt snill som et lam, hun også, det må jeg bare si»). Faren var gründer og drev et snekkerverksted. Der produserte han vinduer og dører, og hver gang det kom kunder innom for å hente varer, ble de invitert inn på kjøkkenet for å spise karbonadesmørbrød.
- Kaffe og traktement før handelen ble utført - det var viktig, det, forteller Solbjørg.
- Faren min lærte meg å være raus med alle. Solbjørgs beste venninne i Reinli var Sigrid, den gamle tanta til faren, hun som bodde i nabohuset. Etter å ha sett månelandingen på TV i 1969 drømte fire år gamle Solbjørg at hun selv gikk rundt på månen - hver natt, i et helt år. De færreste orket å høre om disse fantasirike drømmeriene. Men Sigrid var alltid nysgjerrig og ville vite mer om Solbjørgs vandringer på månen. Sigrid lyttet og stilte gode oppfølgingsspørsmål. «Det var hun som lærte meg å være interessert i folk», sier Solbjørg i dag.
To andre grandtanter, Ragna og Magnhild, drev Fjellstølen nesten som ei fjellstue om sommeren. Der solgte de rømme til byfolket som hadde hytter i nærheten. Hver gang byfolket kom innom, ble det servert store smørbrød, og julekake, og småkaker som ble bakt i en stor,
