Oppfatninger som helsepersonell og pårørende har av hverandre, antas å være tett sammenvevd med strukturelle forhold i helsetjenesten og samfunnet ellers. I denne artikkelen ser jeg nærmere på hvordan bestemte antakelser og oppfatninger kan ha betydning for samhandling mellom helsepersonell og pårørende i kommunal demensomsorg.
Samarbeid og samhandling er begreper som brukes om hverandre (1). Samhandling beskrives iblant som å ha en felles forståelse av hva som er målsettingen og hvordan dette skal oppnås (1). I denne artikkelen forstås begrepet som noe ganske annet. Jeg ser samhandling som et dynamisk samspill mellom to eller flere aktører (2).
I det ligger det at vi som mennesker både oppfatter, vurderer og agerer på bestemte, men ubevisste måter. Våre handlinger og forståelsesmåter er tett knyttet til sosiale strukturer i samfunnet vi lever i (2, 3). Derfor er samhandlingens dynamiske og komplekse karakter sjelden veldig åpenlys eller tydelig (3).
Min tilnærming er fundert på antakelsen om at måten helsepersonell og pårørende oppfatter seg selv og hverandre på, henger tett sammen med organiseringen av helsetjenesten. Det har også sammenheng med hvor i verden vi finner denne helsetjenesten.
For å få større innsikt i samhandlingen mellom pårørende og helsepersonell er det viktig å alltid betrakte det sosiale møtet i lys av den konteksten det utspiller seg i (3). I denne artikkelen tar jeg derfor utgangspunkt i det norske samfunnet med kommunehelsetjenesten som kontekst.
Pårørende har fått mer oppmerksomhet
I Norge og andre nordiske land er det pågående politiske diskusjoner om hvordan vi håndterer samfunnsmessige kostnader knyttet til demens og alderdom (4, 5). Presset på helsetjenesten er et gjennomgående tema i helsepolitiske tekster.
Idealet om å bo hjemme så lenge som mulig har derfor fått fotfeste i norsk offentlighet (6, 7). Å motta helsetjenester i eget hjem fremstilles som både bærekraftig og ønskelig, spesielt dersom pårørende trår til med det de har av kapasitet (4, 6).
Pårørende har dermed fått stadig større oppmerksomhet de siste tiårene. Fra politisk hold fremmes behovet for å sikre solide og likeverdige relasjoner mellom pasienter, pårørende og helsepersonell (4).
I tråd med at mange eldre med demens stadig bor lengre hjemme, er samhandlingssituasjoner mellom helsepersonell og pårørende ofte en del av hverdagen i kommunal demensomsorg (4, 7). Samhandling mellom pårørende til personer med demens og helsepersonell i kommunene er derfor et felt som fortjener oppmerksomhet.
Fremstillinger av samhandling løfter sjelden frem at mangfold og ulikheter hos pårørende kan være en mulighet for læring og utvikling hos helsepersonellet (8). Det er tankevekkende.
Helsekompetanse løftes frem
Derimot blir samhandling gjerne forvekslet med samarbeid der et felles mål ser ut til å være effektivitet og ressursutnyttelse (4, 6). Et slikt effektivitetsfokusert fremtidsperspektiv blir også tydelig i den ferske NOU-en «Tid for handling» (9). Der trekker Helsepersonellkommisjonen frem behovet for kompetanse hos både pasienter, pårørende og helsepersonell.
Begrepet helsekompetanse er fremtredende i NOU-en. Helsepersonellkommisjonen beskriver begrepet som å kunne gi økt evne til egenomsorg hos pasienter eller økt egenmestring hos pårørende. Det antas å kunne redusere behovet for helsetjenester (9).
En nylig publisert studie om pårørende til personer med demens i Norge påpeker det samme (10). Selv om pårørendes velbefinnende blir aktualisert, påpeker studien i tråd med helsepolitiske visjoner at økt helsekompetanse kan forbedre pårørendes evner til å gi omsorg til familiemedlemmet sitt over tid (9, 10).
I en helsetjeneste der begrensede ressurser og effektivitetskrav stadig trekkes frem (6, 9), er
