Det var vel bare et spørsmål om tid før noen skulle be de stipendiatene og studentene som gråter på veileders kontor om å skjerpe seg. Innleggene fra både stipendiater og veiledere om folk som sliter med ph.d.-løpet føyer seg til mengden anekdoter man hører fra kolleger land og strand rundt: De fikk for mye pliktarbeid altfor tidlig i løpet, de får lite hjelp av veileder, de er ensomme, de sliter med prestasjonsangst, de får ikke til å kombinere familie og forskning, og de opplever usikkerheten rundt jobbsituasjonen og økonomien som belastende.
Vi som er forskere vet at anekdoter ikke er evidens, men likevel: På et tidspunkt blir det så mange anekdoter at de egentlig bare er et velformulert metodekapittel unna å kunne publiseres som kvalitativ studie.
Jeg kan ikke annet enn gratulere Einar Bratteng med at han tåler høyt konfliktnivå og uforutsigbarhet, men det i seg selv betyr ikke at han er et større forskertalent enn for eksempel Camilla Holm Soelseth eller Ragnhild Laird Iversen.
Bratteng har nok rett i at det er spesielle personlighetstyper som egner seg til å drive fram ny kunnsk
