Tuppen var den som, når hun nådde en topp, og særlig hvis det var andre mennesker der oppe, med høy røst begynte å synge: Se Norges blomsterdal! Og så veivet hun med de enorme armene som en ørn i oppflukt og skulle ha alle med på sangen.. «kom igjen... Farvel du kvalme fangekrok..!» Det hadde hendt at hun hadde sunget alle syv versene.
Nå vandret de to, Tuppen og Snorre, midt i myrdraget som strakte seg oppover mot Knutefjell. Det var riktignok en sti som fulgte åskammen oppover, men det var også, som et arr etter vinterløypen, et svakt merke i bakken midt i dalføret, der det var våtest. Snorre var andpusten og svett på ryggen under svippsekken. Dessuten dugget brillene slik at det var vanskelig å se.
Blant det som var vanskelig å se, var den brede ryggen til Tuppen. Men ettersom de gikk rakt sydover og det var midt på dagen, falt skyggen hennes ned bak veivalget og gjorde det enklere for ham å følge henne.
«Velsignet slitsomt. Fantastisk
