«Livet er så plutselig», sa Vibeke stille.
Mamma så forundret på sin tolv år gamle datter, men sa ikke noe, og Vibeke gikk inn på rommet sitt, la seg på sengen og knep øynene hardt sammen, klemte hendene mot kinnene mens pusten kom som skjelvende hikst. Slik lå hun til mamma ropte at pappa var kommet og at de skulle spise. De spiste i taushet, men Vibeke merket at de kastet blikk på henne.
«Er det..» begynte pappa en gang. Så satt de tause igjen.
«Takk for mat», sa pappa og reiste seg, mens Vibeke gikk tilbake til rommet sitt.
«Akk ja, det er ikke alltid så lett å være ung», sa pappa til mamma.
«Kanskje hun er ulykkelig forelsket», nevnte mamma.
«Det retter seg vel», sa pappa, han tente pipen og gikk ut på verandaen. Det dro seg mot vår, sakte og kjølig.
2
Vibeke hadde levert de to filmene til timefremkalling og svingte ned Rummelhofsmuget. Helt fra hun var liten hadde hun vært redd når hun gikk de få meterne ned til gatedøren. Så lenge bestefar levde, hadde hun alltid gått gjennom butikken og gjennom skyvedøren som førte inn til trapperommet. Men etter at bestefar døde, hadde bestemor leid ut butikklokalet til en tyrker som drev grønnsakbutikk, og skyvedøren var stengt og boltet.
Vibeke sto foran den store, tunge, grønnmalte døren som hadde kraftige profiler, på samme måte som de hvitmalte dørkarmene. Hun visste at hvis hun ringte for lenge, ville bestemor komme stormend
