Khrono
11.06.2023
Skal institusjonene for høyere utdanning og forskning kunne bidra til forsoning etter sårene og konfliktene fornorskinga har skapt, er samarbeid nødvendig. Da må vi våge å tenke stort, skriver Torjer A. Olsen i dette innlegget.
Første juni leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen rapporten om den norske fornorskingspolitikken og konsekvensene den fikk for samene, kvenene/norskfinnene og skogfinnene. De første 600 sidene av rapporten er rystende lesing. Det er ikke direkte overraskende å høre at statlig politikk førte til språktap, sorg og traumer, men det er overraskende å se omfanget. Enkeltmennesker og bygdesamfunn har blitt berørt gjennom internatskoler, manglende kunnskap og maktovergrep. Fortellingene inngår i rapporten i en omfattende og mørk grene* som viser hvor systematisk og strukturell fornorskinga var. Skole og utdanning spilte en avgjørende rolle i denne systematiske undertrykkelsen.
Les merAlt som kommer fram i rapporten er ikke nytt. Det er imidlertid nytt at Stortinget har bestilt rapporten og kunnskapen. Dermed får landets beslutningstakere og lovgivere lese hvordan tidligere generasjoners beslutninger og lover greip inn og endra livene og samfunnene til minoritetene i landet i flere generasjoner framover. Det er nytt, det er viktig og det gir håp om at dagens stortingspolitikere kan fatte andre beslutninger og lage andre lover som er basert på plikten til å lage et demokrati der urfolk og minoritete