Men én ting hadde kartografen utsatt, én ting som måtte være bestemt innen verket formelt ble erklært fullført, og ble sendt til trykkpressen.
Kartografen måtte avgjøre hvor langt unna endetiden var.
Idéen hadde kommet til ham, mest av alt som et innfall, en altfor sen kveld i et altfor dystert kjellerlokale, der han nok fortalte altfor mye om hva han arbeidet på. Han var ikke en ung mann lenger, og mens han trasket hjemover så tynget hodet ned hele kroppen. De våte, gjørmete gatene føltes som en myr som lengtet etter å svelge ham. Han vurderte å legge seg ned i gjørmen, og la seg svelge. Kanskje det ville bringe ham til nye verdener, der alt var nytt og ingenting var oppdaget, og der smertene fra denne verden var glemt?
Det hadde begynt å regne. Den gamle fra Perugia hadde insistert på at regn var en fysisk manifestasjon av tapte tanker, forvillet kreativ energi omgjort til en våt, livgivende substans. Regn kom sjeldnere i Padova, men da det kom pleide perugianeren å sprinte ut for å dusje i det. Kanskje trodde han at noen av hans tapte idéer, idéer som kom og forsvant før han rakk å nedtegne dem, ville komme tilbake til ham?
Kanskje.
Den gamle fra Perugia hadde talt ofte og meget om hukommelsen. Evnen til å bevare var et guddommelig aspekt. Verdslige tårer kom fra
