Høsten 2021 fant rørinspektørene i Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune mye feil på skjøter med elektromuffesveis. Særlig mye feil fant de på DN355-ledninger. Av 18 muffeskjøter som ble sjekket fant de feil på 16. Sånn kan man ikke ha det, og vi skjønte at vi måtte gjøre noe med det. Det har vi gjort, og her skal jeg fortelle om hvordan vi gjorde det, og hovedtrekkene i det vi har funnet så langt.
Elektrosveisemuffer
Jeg antar at de aller fleste leserne av Rørbloggen vet hva elektrosveisemuffer er. For ordens skyld: Sveisemuffer er rørdeler i PE med innlagte varmetråder. Muffen træs over rørendene. Varme tilføres med strøm, som gjør at skjøten mellom muffa og rørene sveises sammen.
Prinsippet brukes ofte til å sveise skjøter der man ikke har tilgang for speilsveis, eller der begge ender av røret sitter fast og ikke kan beveges på under sveiseprosessen.
Krav til muffeskjøter
Elektromuffens produktstandard er del 3 av NS-EN 12201: Rørledninger av plast for vannforsyning og for avløp under trykk - Polyetylen (PE).
Oslo VAV stiller noen konkrete krav til resultatet av elektromuffeskjøter:
Det skal ikke være mulig å se synlig kobbertråd noe sted i den ferdige skjøten. Verken på utsiden eller på innsiden. Dette er et omdiskutert krav. Vi mener synlig kobbertråd kan være indikasjon på sveisefeil som fører til bevegelser i materialet, og at dette dermed utgjør en underkjent sveis.
Det skal ikke være synlig smeltet eller utflytende plastmasse i rørskjøten. Det er et krav vi er enige med alle produsenter om. Plast formerer seg ikke. Synlig utflytende masse er derfor en indikasjon på en svakhet eller et hull et sted, og utgjør en underkjent sveis. Vann finner som vi vet letteste vei. Vi vil helst ikke at det skal finne veien ut gjennom svakheten i en skjøt.
Eksempel på sveisefeil.
I fjor høst gjennomførte vi en serie tester av elektromuffer på PE. Dette ble gjort i samarbeid mellom VAVs egne fagfolk, leverandører og uavhengig testinstitutt. Vi testet elektromu
