Magasinet for fagorganiserte
04.03.2023
Fagbevegelsen i Australia var den første som kjempet fram 8-timersdag. Nå sliter den med lave medlemstall, og strenge lover for tariffavtaler og streik. Men kampen for god, gammel storhet er i gang.
- Vi har de strengeste streikereglene i hele OECD, forteller Ben Davis.
Delstatslederen for fagforbundet AWU, Australian Workers Union, sitter sammen med organisasjonsarbeider Ronnie Hayden. Duoen prøver å forklare for sine norske gjester hva som egentlig skal til for å gjennomføre en streik i Australia. Som altså ifølge Davis er strengest blant alle de 36 landene som OECD består av.
- Først må man søke det som heter «Fair Work Commission» om å få gjennomføre en uravstemning blant medlemmene, forteller Hayden.
- Hvis den sier ja, går saken videre til Australian Electoral Commission, det nasjonale valgtribunalet. De skal ha en liste over alle medlemmene, med adresser, og minst femti prosent av disse må si ja til en streik. Deretter tar det 30 dager, sier han.
- Men - medlemmene må ikke bare si ja til å streike, de må si ja til en detaljert liste over hvilke oppgaver som ikke skal utføres, og eventuelt som skal kunne utføres. For eksempel kan det stå «vi skal ikke bruke gaffeltruck til å gjøre x», og da kan det bli konflikt hvis det er uklarheter om disse gaffeltruckene kan brukes til noe annet. Dette kan tas helt til topps i rettssystemet, forteller Hayden, som er lykkelig over at konfliktnivået er lavt på tunnelutbyggingen han skal vise oss. Der har han nemlig forhandlet fram en vanntett, 62-siders tariffavtale som gjør de ansatte til noen av de best betalte bygningsarbeiderne i Australia.
Da er det noe helt annet med de ansatte på frossenmatfabrikken til Pampas, som vi besøkte dagen før.
BÅL OG BYRÅBRÅK
Pampas-fabrikken ligger i Footscray i Vest-Melbourne, dit vi ble tatt med av forbundet UWU, United Workers Union, for å hilse på under streikens tredje dag. Utenfor fabrikken satt en gjeng med plakater og streikevester og bål i tønne - og det var til og med grilling på gang - og det så i det hele tatt ut som en streik skal.
Streiken handler om to ting: Å få en større lønnsøkning enn ledelsen har tilbudt. Og ikke minst: Å få faste ansettelser for de mange løsarbeiderne ved fabrikken, som har gått på tilkalling og deltidsarbeid i opptil 15-20 år.
- Vi løsarbeidere går på minstelønn, og vi ble tilbudt null i tillegg, fortalte André, som ikke ville si etternavnet sitt, og tok et skjerf foran ansiktet når det skulle tas bilder. Han skulle nemlig egentlig ikke vært der.
- Jeg og de andre løsarbeiderne er ansatt via et byrå, og dermed sier de at vi ikke har lov til å streike, siden vi ikke egentlig er ansatt på fabrikken.
Det har han ikke brydd seg om, men andre har det, sånn at det er delvis bemanning inne på fabrikken mens streiken pågår. André håpe
Les opprinnelig artikkelDelstatslederen for fagforbundet AWU, Australian Workers Union, sitter sammen med organisasjonsarbeider Ronnie Hayden. Duoen prøver å forklare for sine norske gjester hva som egentlig skal til for å gjennomføre en streik i Australia. Som altså ifølge Davis er strengest blant alle de 36 landene som OECD består av.
- Først må man søke det som heter «Fair Work Commission» om å få gjennomføre en uravstemning blant medlemmene, forteller Hayden.
- Hvis den sier ja, går saken videre til Australian Electoral Commission, det nasjonale valgtribunalet. De skal ha en liste over alle medlemmene, med adresser, og minst femti prosent av disse må si ja til en streik. Deretter tar det 30 dager, sier han.
- Men - medlemmene må ikke bare si ja til å streike, de må si ja til en detaljert liste over hvilke oppgaver som ikke skal utføres, og eventuelt som skal kunne utføres. For eksempel kan det stå «vi skal ikke bruke gaffeltruck til å gjøre x», og da kan det bli konflikt hvis det er uklarheter om disse gaffeltruckene kan brukes til noe annet. Dette kan tas helt til topps i rettssystemet, forteller Hayden, som er lykkelig over at konfliktnivået er lavt på tunnelutbyggingen han skal vise oss. Der har han nemlig forhandlet fram en vanntett, 62-siders tariffavtale som gjør de ansatte til noen av de best betalte bygningsarbeiderne i Australia.
Da er det noe helt annet med de ansatte på frossenmatfabrikken til Pampas, som vi besøkte dagen før.
BÅL OG BYRÅBRÅK
Pampas-fabrikken ligger i Footscray i Vest-Melbourne, dit vi ble tatt med av forbundet UWU, United Workers Union, for å hilse på under streikens tredje dag. Utenfor fabrikken satt en gjeng med plakater og streikevester og bål i tønne - og det var til og med grilling på gang - og det så i det hele tatt ut som en streik skal.
Streiken handler om to ting: Å få en større lønnsøkning enn ledelsen har tilbudt. Og ikke minst: Å få faste ansettelser for de mange løsarbeiderne ved fabrikken, som har gått på tilkalling og deltidsarbeid i opptil 15-20 år.
- Vi løsarbeidere går på minstelønn, og vi ble tilbudt null i tillegg, fortalte André, som ikke ville si etternavnet sitt, og tok et skjerf foran ansiktet når det skulle tas bilder. Han skulle nemlig egentlig ikke vært der.
- Jeg og de andre løsarbeiderne er ansatt via et byrå, og dermed sier de at vi ikke har lov til å streike, siden vi ikke egentlig er ansatt på fabrikken.
Det har han ikke brydd seg om, men andre har det, sånn at det er delvis bemanning inne på fabrikken mens streiken pågår. André håpe
