Arbeidsmanden
23.02.2023
Håvard Furnes skulle stifte familie og begynne i jobb som niende generasjons tømrer. Så ble han alene med sønnen på seks uker.
I huset på Eid i Nordfjord henger et bursdagskort på den furukledte veggen. «Andreas 4 år» står det mellom tegningene. Pappa Håvard Furnes forteller at dagen ble feiret med familie. Det er gått fire år siden januardagen Andreas ble født, da Håvard og kona Helga skulle starte på en ny epoke i livet.
Men det ble ikke akkurat som de hadde tenkt.
Høye karakterer
Håvards familie har røtter på Eid, men han vokste opp på Giske, en øy i havgapet på Sunnmøre. Det lille samfunnet er kjent for et godt musikkmiljø, og for å samle både nasjonale og internasjonale artister til festival hver sommer. Men det Håvard husker best fra barndommen, er fotballen.
- Hvis du ikke likte fotball på Giske, var det ikke så mye å ta seg til, forteller Håvard, som ikke hadde ambisjoner i den retning. Han smiler:
- Jeg har alltid vært god på å se mine begrensninger.
På skolen mente lærerne at han hadde alle muligheter. Håvard gikk ut av ungdomsskolen med et snitt på 5 og fra videregående med 5,6, der 6 var høyeste karakter. Han ble oppfordret til å velge en teoretisk studieretning, men valgte byggfag.
Han hadde jo visst hva han skulle bli siden han var fire år.
Faren Ståle var tømrer, i likhet med sju generasjoner menn bakover i familietreet. Sandkassa hjemme på Giske var dekorert med småspiker rundt det hele, Håvard fikk tidlig prøve seg med hammeren. Da han var ti-elleve år, bygde han provisoriske hytter sammen med kompiser.
Bor på gård
Håvard forteller om dette mens han spiser pannekaker med sønnen Andreas. Fra spisebordet i huset på Eid er det vanskelig ikke å legge merke til noen åpne sår i himlingen mellom kjøkken og stue. Egentlig startet Håvard med å åpne opp ti
Les opprinnelig artikkelMen det ble ikke akkurat som de hadde tenkt.
Høye karakterer
Håvards familie har røtter på Eid, men han vokste opp på Giske, en øy i havgapet på Sunnmøre. Det lille samfunnet er kjent for et godt musikkmiljø, og for å samle både nasjonale og internasjonale artister til festival hver sommer. Men det Håvard husker best fra barndommen, er fotballen.
- Hvis du ikke likte fotball på Giske, var det ikke så mye å ta seg til, forteller Håvard, som ikke hadde ambisjoner i den retning. Han smiler:
- Jeg har alltid vært god på å se mine begrensninger.
På skolen mente lærerne at han hadde alle muligheter. Håvard gikk ut av ungdomsskolen med et snitt på 5 og fra videregående med 5,6, der 6 var høyeste karakter. Han ble oppfordret til å velge en teoretisk studieretning, men valgte byggfag.
Han hadde jo visst hva han skulle bli siden han var fire år.
Faren Ståle var tømrer, i likhet med sju generasjoner menn bakover i familietreet. Sandkassa hjemme på Giske var dekorert med småspiker rundt det hele, Håvard fikk tidlig prøve seg med hammeren. Da han var ti-elleve år, bygde han provisoriske hytter sammen med kompiser.
Bor på gård
Håvard forteller om dette mens han spiser pannekaker med sønnen Andreas. Fra spisebordet i huset på Eid er det vanskelig ikke å legge merke til noen åpne sår i himlingen mellom kjøkken og stue. Egentlig startet Håvard med å åpne opp ti
