Sykepleien
12.12.2022
Førsteamanuensis Heidi Jerpseth syntes hun hadde de beste rammevilkårene for å forske da hun var minst erfaren som forsker. Det vil si da hun var doktorgradsstudent.
E-postene med spørsmål fra studenter har som vanlig tikket inn i løpet av helgen. Denne gangen bestemte Heidi Jerpseth seg for å vente til mandag morgen med å svare.
Sykepleieren og førsteamanuensen får skviset inn en snau time til å gå gjennom henvendelsene før første oppføring i dagens Outlook-kalender kaller.
Hun går ut av kontoret med den landlige utsikten, bort en korridor, rundt et hjørne, ned en trapp og inn i undervisningsrommet med vindu mot en parkeringsplass.
Hennes arbeidssted er ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Oslomet på Kjeller nord for Oslo.
Et snaut snes studenter sitter klare. Tomannspultene er fylt av bærbare datamaskiner og trendy vannflasker. Brilleetuier, mobiler og leppepomader. Jakker hengt pent over stolrygger.
Det er tid for informasjonsmøte for mastergradsemnet MAEMP4100 i «folkehelse, empowerment og helsefremmende arbeid», som Jerpseth har ansvaret for dette semesteret.
Det skal informeres om undervisningsplanene fremover. Om gjesteforelesninger og eksamensinnlevering. Om et digitalt «mastertorg» der ulike forskningsgrupper ved Oslomet vil presentere seg selv.
a Dere har jo hatt mye digital undervisning nå, sier hun.a Hvordan synes dere det har vært?
PRIORITERINGER
De fleste sykepleiere med doktorgrad skulle gjerne ha forsket mer enn de får gjort. Det viser svarene i spørreundersøkelsen Sykepleien og forskning.no har gjennomført blant sykepleiere som har disputert i perioden 2015 til 2022 (se s 14a19).
Ifølge fritekstsvar i undersøkelsen er det først og fremst tidspress som er det største hinderet. Andre mer presserende oppgaver må hele tiden prioriteres.
De fleste sykepleiere som tar doktorgrad, går til universitets- og høyskolesektoren, der undervisning og annen oppfølging av studenter tar mye tid. Selv om stillingsbeskrivelsene gjerne inkluderer en viss prosent avsatt til forskning og utvikling, såkalt FoU-tid, blir dette ofte en salderingspost som fort spises opp av ulike tidstyver.
Heidi Jerpseth trives godt i jobben sin og synes hun har et godt forhold sin leder. Samtidig kjenner hun seg igjen i frustrasjonen som kommer til uttrykk i undersøkelsen.
a Vi er tett på studentene, og det ønsker vi også å være. Men det er nødt til å gå ut over noe. Det blir gjerne egen forskning som nedprioriteres.
Gå til medietSykepleieren og førsteamanuensen får skviset inn en snau time til å gå gjennom henvendelsene før første oppføring i dagens Outlook-kalender kaller.
Hun går ut av kontoret med den landlige utsikten, bort en korridor, rundt et hjørne, ned en trapp og inn i undervisningsrommet med vindu mot en parkeringsplass.
Hennes arbeidssted er ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Oslomet på Kjeller nord for Oslo.
Et snaut snes studenter sitter klare. Tomannspultene er fylt av bærbare datamaskiner og trendy vannflasker. Brilleetuier, mobiler og leppepomader. Jakker hengt pent over stolrygger.
Det er tid for informasjonsmøte for mastergradsemnet MAEMP4100 i «folkehelse, empowerment og helsefremmende arbeid», som Jerpseth har ansvaret for dette semesteret.
Det skal informeres om undervisningsplanene fremover. Om gjesteforelesninger og eksamensinnlevering. Om et digitalt «mastertorg» der ulike forskningsgrupper ved Oslomet vil presentere seg selv.
a Dere har jo hatt mye digital undervisning nå, sier hun.a Hvordan synes dere det har vært?
PRIORITERINGER
De fleste sykepleiere med doktorgrad skulle gjerne ha forsket mer enn de får gjort. Det viser svarene i spørreundersøkelsen Sykepleien og forskning.no har gjennomført blant sykepleiere som har disputert i perioden 2015 til 2022 (se s 14a19).
Ifølge fritekstsvar i undersøkelsen er det først og fremst tidspress som er det største hinderet. Andre mer presserende oppgaver må hele tiden prioriteres.
De fleste sykepleiere som tar doktorgrad, går til universitets- og høyskolesektoren, der undervisning og annen oppfølging av studenter tar mye tid. Selv om stillingsbeskrivelsene gjerne inkluderer en viss prosent avsatt til forskning og utvikling, såkalt FoU-tid, blir dette ofte en salderingspost som fort spises opp av ulike tidstyver.
Heidi Jerpseth trives godt i jobben sin og synes hun har et godt forhold sin leder. Samtidig kjenner hun seg igjen i frustrasjonen som kommer til uttrykk i undersøkelsen.
a Vi er tett på studentene, og det ønsker vi også å være. Men det er nødt til å gå ut over noe. Det blir gjerne egen forskning som nedprioriteres.


































































































