Fagpressenytt

Matthew Brown mottar en rekke vennligsinnede tilrop fra flere innbyggere, fra brune kneiper og på gaten. Vi går en tur. Kommunestyrets leder skal vise meg noen av prosjektene politikere er i ferd med å tilgjengeliggjøre som offentlig eiendom:
- Når vi gjør det selv, får vi faktisk ting gjort, sier Brown optimistisk.
Han peker på bygget rett inntil rådhuset som skal vies små bedrifter og kreativ næring.
- Vi kan også kreve at fagforeninger skal være til stede på byggeplassen, og at prosjektet skal realiseres på en miljøvennlig måte, fortsetter den populære politikeren.
Videre passerer vi tomten til en ny offentlig kino som kommunen er i ferd med å realisere, og en offentlig eid markedshall som ble oppgradert i 2018. Hallen minner om byens store viktorianske togstasjon jeg nettopp ankom etter den vel times lange togturen nordover fra Manchester, og er fylt av kaféer og handelsfolk med hver sin salgsbod. Renoveringen ble utført av det lokale og familieeide selskapet Conlon Construction, som fikk oppdraget fordi de kunne garantere gode arbeidsvilkår, og som dermed inngår i Browns plan for Preston.

NYLIBERAL UTVINNING
Siden 2011 har arbeiderpartiet Labour styrt Preston, og Brown bidro først som ansvarlig for samfunnsdeltagelse og inkludering. Siden 2018 har han vært leder av både partiet og kommunestyret. I denne tiårsperioden har han og hans kollegaer bidratt til å introdusere en ny, sosial strategi for byen. Preston-modellen er navnet på byens politikk, som er inspirert av tidligere, britiske sosialdemokrater så vel som et knippe løsninger med navnet community wealth building. En ny bevegelse til stede ikke bare i Preston, men også i Cleveland i USA og Mondragón i Spania, som alle forsøker å tilby lokale alternativer til nyliberalismen.
- Det vi møtte i 2011, var en ekstraktiv nyliberal modell. Den politiske ledelsen, enten den var venstre- eller høyrevendt, praktiserte ofte modellen. For Prestons vedkommende innebar det å invitere globale eiendomsutviklingsselskaper som ønsket å rive busstasjonen for å skape et shoppingprosjekt, sier Brown oppgitt.
Vi skal komme tilbake til den vakre, modernistiske busstasjonen tegnet av Keith Ingham og Charles Wilson fra Building Design Partnership sammen med ingeniørene fra Ove Arup and Partners, og som stod ferdig i 1969. Stasjonen er i dag blitt et symbol for byens nye politikk nettopp fordi den gamle politikken ønsket å rive den vekk. Det såkalte Tithebarn-prosjektet innebar en 50-50-prosent deling mellom kommunen og en utvikler i form av et utviklingsinstrument ment å tiltrekke seg investeringer til utviklingen av stasjonens ruiner.
- Lokale selskaper sa de mest sannsynlig ville blitt ekskludert fra en slik byutvikling, og at prosjektet ville favorisert større selskaper utenbys, forklarer Brown.
Historien ville imidlertid noe annet, og etter flere år med virkningene av finanskrisen som begynte i 2007, ble planen forlatt ettersom de store utviklingsselskapene på jakt etter lett profitt og billig arbeidskraft trakk seg ut av Preston. Inn kom en ny politikk som med sine sosiale offentlige innkjøp minner om hva vi i Norge kaller Skiens- og Oslo-modellen, bare at Brown har som mål å transformere byen.

SUNN FORNUFT
- Det første vi gjorde, var å begynne å betale de kommunalt ansatte en minstelønn det går an å leve av, og å oppfordre våre samarbeidspartnere til å gjøre det samme, forklarer Brown om den nye strategien som ble utviklet da Labour tok over makten i 2011.
- Deretter prioriterte vi progressive offentlige anskaffelser, antageligvis den mest vesentlige delen av Preston-modellen, fortsetter han og legger til at kommunestyret har oppfordret andre lokale «anker-institusjoner» til å ø