- Jeg hadde ikke tenkt å reise, jeg hadde ingen penger å reise for. Men venner fortalte hva som skjedde i en annen landsby, at det var voldtekter. Jeg ble voldtatt av min farfar da jeg var ni år, og jeg ville ikke oppleve det igjen. En dag var det russiske soldater utenfor huset mitt. Jeg ble så redd at jeg ikke klarte å stå og gå, sier Ekaterina, som er enke. Det gjorde henne ekstra utsatt i krigssituasjonen.
Hun bor midlertidig i flyktningmottaket på Gardermoen. En ansatt fra Norsk Folkehjelp fungerer som tolk, de to snakker russisk sammen, som den ansatte oversetter til norsk. Noen ganger kan fortellingen være litt vanskelig å forstå, men det kommer tydelig fram at Ekateryna og barna har svært vonde opplevelser bak seg.
- Det er mye takknemlighetsfølelser. Folk her har sagt ting som har gitt meg tilbake tro og mening. Vi kom til Glittre mottak først. Der fikk vi mat, drikke, sengetøy, alt vi trengte, og vi møtte helsepersonale og frivillige. Først trodde jeg nordmenn var kalde. Men etter hvert var det så hyggelig, de var snille, åpne og glade for å hjelpe. En sykepleier sa: «Du kan komme når som helst til meg». Jeg kunne fortelle alt,
