Forskerforum
31.10.2016
Hun bragte enkeltskjebner og tabuer inn i utstillingsrommet. Neste oppgave ble å løse de etiske flokene det skapte.
Da Vest-Agder-museet ble kåret til «Årets museum 2016» av Norges museumsforbund, begrunnet juryen det blant annet med at museet har «som et tydelig mål å bidra til en 'positiv samfunnsutvikling', og tør å sette tabubelagte og vanskelige deler av historien på dagsordenen».
Juryen eksemplifiserte prestasjonen med utstillinger fra de siste årene som «tar opp tema knyttet til religion, kropp og fattigdom».
Drivkraften bak alle de nevnte utstillingene heter Kathrin Pabst1 . Hun er leder av fagseksjonen ved museet, og har helt siden hun studerte «Volkskunde» (etnologi) i Tyskland vært interessert i «enkelthistorier fra personer som vanligvis ikke høres», og likt å «skjønne hva tabuer kommer av». Det har gitt seg utslag i de nevnte utstillingene, basert på både historiske perspektiv og fortellinger fra levende mennesker.
- Da jeg fikk fast jobb som konservator ved museet for snart ti år siden, kunne jeg begynne med mye - lage utstillinger om stoler og bord ..., sier Pabst og lager en skjev grimase.
- Men jeg ville gjøre noe nytt.
Museet bestemte seg for å sette en annonse i avisen og etterlyse mennesker fra lokalbefolkningen som ville snakke om forholdet til kroppen sin. Reaksjonen innenfor hennes eget felt var blandet.
- Det var nesten sånn «hva slags tull er det de driver med nå» - jeg følte at folk lo av oss, og vi fikk ikke en krone i søknadsmidler.
Utstillingen ble en suksess, med sterke fortellinger om mobbing og kroppspress, som synliggjorde tabu-tema. Men samtidig som hun fikk skryt og følte at hun gjorde noe meningsfullt, følte Pabst seg alene.
Hun savnet retningslinjer.
- Jeg visste ikke hva som var greit, om jeg måtte ha samtykkeerklæringer, om jeg skulle la deltakerne bestemme hvordan fotografiene skulle henge. Hvor mye ansvar skulle jeg føle for dem etter at de hadde åpnet seg og fortalt om noe vondt for første gang? Alt jeg kunne gjøre, var å snakke med kollegene mine og følge min egen magefølelse.
Dermed startet Pabst et langvarig arbeid for å finne ut av disse spørsmålene, som blant annet førte med seg en doktorgrad på museumsetikk og den store utstillingen Himmelen over Sørlandet. I dag er retningslinjene hun etterlyste for ti år siden, fortsatt ikke etablert. Da Forskerforum intervjuet henne om arbeidet hennes for et par år siden, hadde hun justert målet til at det «bør lagast eit tillegg i regelverket for dei som jobbar med kontroversielle og følsame tema». I dag er hun ikke engang sikker på om det er hensiktsmessig.
- Kanskje kunne man lage noen regler for museene i Norge, men problemet er at da innskrenker du muligheten til å bruke magefølelsen.
Mitt opprinnelige spørsmål var: «Er det egentlig bra at jeg, Kathrin, bruker min magefølelse, og kanskje drøftinger med
Gå til medietJuryen eksemplifiserte prestasjonen med utstillinger fra de siste årene som «tar opp tema knyttet til religion, kropp og fattigdom».
Drivkraften bak alle de nevnte utstillingene heter Kathrin Pabst1 . Hun er leder av fagseksjonen ved museet, og har helt siden hun studerte «Volkskunde» (etnologi) i Tyskland vært interessert i «enkelthistorier fra personer som vanligvis ikke høres», og likt å «skjønne hva tabuer kommer av». Det har gitt seg utslag i de nevnte utstillingene, basert på både historiske perspektiv og fortellinger fra levende mennesker.
- Da jeg fikk fast jobb som konservator ved museet for snart ti år siden, kunne jeg begynne med mye - lage utstillinger om stoler og bord ..., sier Pabst og lager en skjev grimase.
- Men jeg ville gjøre noe nytt.
Museet bestemte seg for å sette en annonse i avisen og etterlyse mennesker fra lokalbefolkningen som ville snakke om forholdet til kroppen sin. Reaksjonen innenfor hennes eget felt var blandet.
- Det var nesten sånn «hva slags tull er det de driver med nå» - jeg følte at folk lo av oss, og vi fikk ikke en krone i søknadsmidler.
Utstillingen ble en suksess, med sterke fortellinger om mobbing og kroppspress, som synliggjorde tabu-tema. Men samtidig som hun fikk skryt og følte at hun gjorde noe meningsfullt, følte Pabst seg alene.
Hun savnet retningslinjer.
- Jeg visste ikke hva som var greit, om jeg måtte ha samtykkeerklæringer, om jeg skulle la deltakerne bestemme hvordan fotografiene skulle henge. Hvor mye ansvar skulle jeg føle for dem etter at de hadde åpnet seg og fortalt om noe vondt for første gang? Alt jeg kunne gjøre, var å snakke med kollegene mine og følge min egen magefølelse.
Dermed startet Pabst et langvarig arbeid for å finne ut av disse spørsmålene, som blant annet førte med seg en doktorgrad på museumsetikk og den store utstillingen Himmelen over Sørlandet. I dag er retningslinjene hun etterlyste for ti år siden, fortsatt ikke etablert. Da Forskerforum intervjuet henne om arbeidet hennes for et par år siden, hadde hun justert målet til at det «bør lagast eit tillegg i regelverket for dei som jobbar med kontroversielle og følsame tema». I dag er hun ikke engang sikker på om det er hensiktsmessig.
- Kanskje kunne man lage noen regler for museene i Norge, men problemet er at da innskrenker du muligheten til å bruke magefølelsen.
Mitt opprinnelige spørsmål var: «Er det egentlig bra at jeg, Kathrin, bruker min magefølelse, og kanskje drøftinger med
