Psykisk helse
04.04.2022
- Jeg tenkte hele veien at jeg levde det livet jeg levde fordi det var gøy. Men hvorfor var det gøy, spør Fredrik Nilsson. - Jo, det var gøy fordi jeg slapp å føle noe.
Jeg trengte ikke å tenke på vonde ting fra barndommen. Hva andre tenkte om meg. Jeg slapp å kjenne på dårlig samvittighet for alt jeg gjorde, og hadde gjort. Jeg brydde meg ikke. Og når du sletter ut alt som gjør vondt med rus, da er det klart at livet blir mer gøy.
Så snudde moroa seg mot ham.
Hendelsene den dagen som skulle bli starten på slutten på Fredrik Nilssons kriminelle liv i sus og rus, begynte med at den 90 kilo tunge mannen, opprinnelig fra Sverige, gikk strekningen fra Tøyen mot Munchmuseet i Oslo. Med seg hadde han en kjetting, en sånn man låser motorsykler med, fordi han hadde «en lei tendens til å slåss med en sånn». I blodet rant blandingen han hadde holdt seg til de siste åtte årene: Steroider, GHB og amfetamin. Nå var året 2012 og «Figge» som venner og fiender kalte han, kjente at verden strammet grepet. Han følte seg avlytta og spanet på, ukjente folk troppet opp foran leiligheten hans, de sto der og forsvant, en kompis måtte ha dopet han ned med LSD, for det kom tusenvis av edderkopper ut fra under senga hans, og det visste Figge, sånt skjer ikke i virkeligheten.
Ved det gamle Munch-museet fikk han øye på tre personer kledd ut som politiet. Uniformer fantes i «miljøet» og Fredrik Nilsson var sikker. Nå skulle han tas. Han tenkte som han pleide å tenke, som han hadde tenkt siden skolegården; angrep er beste forsvar.
Før politifolkene klarte å få kontroll på kjenningen, løp han mot dem med kjettingen. De fikk ham inn i politibilen, og selv om Nilsson ikke husker så mye, husker han støvelen som presset hodet hans ned mot gulvet. I et døgn ble han sittende på glattcelle på Grønland politistasjon. Der kvesset han neglene mot veggen.
- Så begynte jeg å kjøre dem inn i huden på meg selv.
- Hvorfor gjorde du det?
- Jeg bare ... det funket bare ikke i hodet. Fredrik Nilsson drar opp genserermet på venstrearmen, vrir bort klokka for å vise. Han sitter i en dyp lenestol inne hos brukerorganisasjonen RIOs lokaler i Storgata i Oslo, hvor han i dag jobber.
- Ja, merkene var litt tydeligere før, sier han. Det er vanskel
Gå til medietSå snudde moroa seg mot ham.
Hendelsene den dagen som skulle bli starten på slutten på Fredrik Nilssons kriminelle liv i sus og rus, begynte med at den 90 kilo tunge mannen, opprinnelig fra Sverige, gikk strekningen fra Tøyen mot Munchmuseet i Oslo. Med seg hadde han en kjetting, en sånn man låser motorsykler med, fordi han hadde «en lei tendens til å slåss med en sånn». I blodet rant blandingen han hadde holdt seg til de siste åtte årene: Steroider, GHB og amfetamin. Nå var året 2012 og «Figge» som venner og fiender kalte han, kjente at verden strammet grepet. Han følte seg avlytta og spanet på, ukjente folk troppet opp foran leiligheten hans, de sto der og forsvant, en kompis måtte ha dopet han ned med LSD, for det kom tusenvis av edderkopper ut fra under senga hans, og det visste Figge, sånt skjer ikke i virkeligheten.
Ved det gamle Munch-museet fikk han øye på tre personer kledd ut som politiet. Uniformer fantes i «miljøet» og Fredrik Nilsson var sikker. Nå skulle han tas. Han tenkte som han pleide å tenke, som han hadde tenkt siden skolegården; angrep er beste forsvar.
Før politifolkene klarte å få kontroll på kjenningen, løp han mot dem med kjettingen. De fikk ham inn i politibilen, og selv om Nilsson ikke husker så mye, husker han støvelen som presset hodet hans ned mot gulvet. I et døgn ble han sittende på glattcelle på Grønland politistasjon. Der kvesset han neglene mot veggen.
- Så begynte jeg å kjøre dem inn i huden på meg selv.
- Hvorfor gjorde du det?
- Jeg bare ... det funket bare ikke i hodet. Fredrik Nilsson drar opp genserermet på venstrearmen, vrir bort klokka for å vise. Han sitter i en dyp lenestol inne hos brukerorganisasjonen RIOs lokaler i Storgata i Oslo, hvor han i dag jobber.
- Ja, merkene var litt tydeligere før, sier han. Det er vanskel
