Skolelederen
16.02.2022
Den lenge bebudede tillitsreformen i offentlig sektor er nå igangsatt gjennom en åpen fase med innspill fra partene i offentlig sektor. Det representerer i seg selv en positiv inngang.
Reformens visjoner er imidlertid store: Tillitsreformen skal blant annet gi «tilliten og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i offentlig sektor» og «styrke trepartssamarbeidet og rettighetene ansatte har til å bli involvert i alle viktige prosesser.» På toppen av det hele skal målene i offentlig sektor nå bli «få, tydelige og relevante». Det finnes vel knapt en eneste aktør i utdanningsinstitusjonen som vil være uenig i disse visjonene på et retorisk nivå. Problemet er at hva dette skal bety i praktisk styring av skolene synes så langt å være i det blå. Fra et skolelederperspektiv mener jeg at reformen bør gi løsninger på noen av styringsproblemene som lederne møter i det daglige arbeidet. Og vi trenger egentlig ikke lange høringsrunder for å finne ut av hva disse består i, for her har vi opplysende forskning som gir presise problembeskrivelser. Basert på denne forskningen vil jeg løfte frem noen åpenbare forventninger som skoleledere bør ha til sluttproduktene av en tillitsreform i grunnopplæringen.
HvA ER PROBLEMENE?
Jeg vil starte med en kort refleksjon over hva som er problemene i måten skolene blir styrt på. Og jeg bruker bevisst flertallsform her, for det kommer flere dysfunksjonelle trekk til overflaten når skolelederne blir spurt om hvilke styringsbelastninger de erfarer i jobben: Stress i rektorrollen, overlast av administrativt arbeid, rapportering og ekstern kontroll. I tillegg er det dokumentert en mismatch mellom oppgavekrav og hva som skolelederne ser som viktig i jobben, og disse mønstrene resulterer i stabile rekrutteringsproblemer til alle typer skolelederjobber. Dette utfordringsbildet er godt dokumentert (se for eksempel Bjørnset & Kindt, 2019; Kirkhaug, 2021; Paulsen & Hjertø, 2019, 2021; Skaalvik, 2021).
Stressbelastninger i rektorrollen
Cecilie Skaalviks forskning viser en utbredt tilbøyelighet til å ville slutte som rektor som følge av den måten skolene styres på. Blant belastningsfaktorene slår tidspresset i jobben og mange og unødvendige møter sterkest ut, og disse to faktorene øker rektorenes turnover intensjon (vurderer å slutte i jobben). Tidspresset og møtefrekvensene virker også indirekte på denne tilbøyeligheten gjennom å øke stressnivået og å redusere jobb-engasjementet (Skaalvik, 2020a, 2020b). Skaalvik peker på stress både som en forklaring til å ville slutte som rektor, samt at stress også virker som en utmattelsesfaktor og et arbeidsmiljøproblem i lederjobben: «Men samtidig viser den at mange rektorer opplever et høyt nivå av stress - mellom 40 og 70 prosent avhengig av hvor vi setter grensen. Alt for mange rektorer føler seg også utmattet av arbeidet og sysler med tanken på å bytte arbeid. Stressnivået kan bidra til å forklare høy turnover i rektorrollen, men selv om det å forlate rektorrollen for mange blir med tanken, er stressnivået bekymringsfullt» (Skaalvik, 2021, s. 26)
Gå til medietHvA ER PROBLEMENE?
Jeg vil starte med en kort refleksjon over hva som er problemene i måten skolene blir styrt på. Og jeg bruker bevisst flertallsform her, for det kommer flere dysfunksjonelle trekk til overflaten når skolelederne blir spurt om hvilke styringsbelastninger de erfarer i jobben: Stress i rektorrollen, overlast av administrativt arbeid, rapportering og ekstern kontroll. I tillegg er det dokumentert en mismatch mellom oppgavekrav og hva som skolelederne ser som viktig i jobben, og disse mønstrene resulterer i stabile rekrutteringsproblemer til alle typer skolelederjobber. Dette utfordringsbildet er godt dokumentert (se for eksempel Bjørnset & Kindt, 2019; Kirkhaug, 2021; Paulsen & Hjertø, 2019, 2021; Skaalvik, 2021).
Stressbelastninger i rektorrollen
Cecilie Skaalviks forskning viser en utbredt tilbøyelighet til å ville slutte som rektor som følge av den måten skolene styres på. Blant belastningsfaktorene slår tidspresset i jobben og mange og unødvendige møter sterkest ut, og disse to faktorene øker rektorenes turnover intensjon (vurderer å slutte i jobben). Tidspresset og møtefrekvensene virker også indirekte på denne tilbøyeligheten gjennom å øke stressnivået og å redusere jobb-engasjementet (Skaalvik, 2020a, 2020b). Skaalvik peker på stress både som en forklaring til å ville slutte som rektor, samt at stress også virker som en utmattelsesfaktor og et arbeidsmiljøproblem i lederjobben: «Men samtidig viser den at mange rektorer opplever et høyt nivå av stress - mellom 40 og 70 prosent avhengig av hvor vi setter grensen. Alt for mange rektorer føler seg også utmattet av arbeidet og sysler med tanken på å bytte arbeid. Stressnivået kan bidra til å forklare høy turnover i rektorrollen, men selv om det å forlate rektorrollen for mange blir med tanken, er stressnivået bekymringsfullt» (Skaalvik, 2021, s. 26)
