Fagpressenytt

Paulsrud har nemlig langt flere baller i lufta, og ikke minst et betydelig økonomisk engasjement og store eiendommer i de to nabolandene Ukraina og Russland. Det fortoner seg ikke akkurat risikofritt i disse dager, men mer om det senere.
For Paulsrud har en lang historikk innenfor skogbruk og treforedling og forteller gjerne fra begynnelsen. - Da jeg som 18-åring hadde gjort meg ferdig med den frihetsberøvende skolegangen og militærtjenesten leide jeg sammen med en kompis et sagbruk i Våler. Her produserte vi materialer og solgte lokalt, det gikk flott. Men dette var i en periode der det begynte å ta av i hovedstaden og vi skjønte at skulle vi tjene mer burde vi selge der. Vi etablerte oss med et stort lokale på Dæhlenenga og solgte trelast og byggevarer, en god del fra Sverige. Salget gikk strålende, men vi var vant til å selge til bønder i Østfold som alltid gjorde opp for seg. Her opplevde vi noe annet, det var så mange som ikke betalte at vi fikk trøbbel og etter hvert skyldte leverandørene masse penger. Vi fikk frosset gjelda og klarte å gjøre opp for oss i løpet av et år, men jeg lærte en lekse da som jeg har husket siden.

Etter denne tvilsomme erfaringen i hovedstaden vendte Paulsrud tilbake til sitt lokalsamfunn, og startet allerede i 1980 produksjon av ferdige bygningselementer i Råde.
- Det var enkle greier, alt ble smelt sammen manuelt ved hjelp av spikerpistoler, dette var lenge før roboter og laserstyring gjorde sitt inntog, erindrer Paulsrud.
Men som noen eldre mennesker vil huske, ble 80-tallet avsluttet med et skikkelig boligkrakk og den såkalte bankkrisen. Da gikk den lokale bedriften Karlshusgarasjene konkurs, og etter en del om og men endte det med at Paulsrud kjøpte den. Og her, ved bredden av Vansjø, har han fortsatt kontor og er daglig leder.
Og det var gjennom sin produksjon av bygningselementer at Paulsrud etablerte sine første internasjonale kontakter, i Estland. - I 1992 hadde vi besøk av en gjeng skogfolk derfra som skulle prøve å stable en trebearbeidende industri på beina og gjerne ville kikke på elementproduksjon. De var også ute etter å kjøpe brukt vestlig utstyr og jeg formidlet kontakt til Borg sag, som nettopp hadde tatt en såkalt gullhønelinje ut av bruk. Den kjøpte de og da de hadde fått den i gang i Estland ble jeg invitert nedover. I mellomtida hadde Estland blitt en selvstendig nasjon og det jeg fikk se der nede imponerte meg stort. Saga fungerte som et skudd, alt var på stell og da jeg ble spurt om å være med å etablere et felles selskap med dem nølte jeg ikke et sekund. Vi etablerte en elementfabrikk der nede som umiddelbart ble en suksess. Siden har det ballet på seg, vi har flere fabrikker og driver både skogbruk og jordbruk i Estland i dag.

- Men fortsatt har vi ikke kommet fram til hva som bragte deg inn i norsk treforedlingsindustri?
- Tilfeldigheter, men jeg kommer til det nå. Det begynte med at jeg begynte å importere tømmer fra Baltikum som jeg solgte til innkjøpsorganisasjonen Østfoldtømmer. I 1995 var det en boom i norsk treforedling, fortsatt mange fabrikker i sving og stor import. Ragnar Dybsjord i Norsk Virke banket også snart på døra og det var egentlig bare snakk om hvor mye tømmer jeg kunne skaffe. Jeg var oppe i en million kubikkmeter årlig, inkludert flis. Men som du vet går det raskt opp og ned i denne bransjen, på slutten av 90-tallet ble det dårligere tider og fabrikkene begy