Jeg har som regel alltid hatt en psyke som har pushet meg igjennom både stressende dager, verv og oppgaver, men ikke minst fysiske plager som jeg har hatt mye av.
En frisk og sterk psyke kan få et menneske til å tåle avsindig mye. Og jeg levde i troen på at jeg alltid kunne overstyre fysiske plager med mental styrke. Igjennom studier, verv og idrett var kom igjen, skjerp deg. Det er bare smerte noe jeg ofte fortalte meg selv. Og jeg skjerpa meg, beit tenna sammen og gjorde jobben min. Enten det var på NSO -kontoret eller på sentral midtbane.
En psyke som er sterk kan tåle mye, en psyke som er knekt i større eller mindre grad setter grensene for hva en tåler et helt annet sted. Det har jeg forholdt meg til som en teoretisk diskusjon, noe jeg kunne observere utenfor meg selv. Jeg lyttet og støtte flere venner som delte om sine utfordringer, men vet ikke om jeg helt forsto hvordan psyken kunne gi slike vansker som ble beskrevet.
Men i fjor, etter flere livskriser som psykologen min i senere tid har kalt det. Hvor jeg kjøpte min første leilighet, byttet jobb og presset meg selv hardt for å levere, min kjære mormor døde og sykdommen jeg sliter med (morbus chrons, en kronisk tarmbetennelse) herja verre enn noensinne og gjorde en tynn mann til en mann utenfor kategori på BMI -skalaen, så hadde også psyken fått nok. Fysikken røyk, det var jeg for så vidt vant til, men at den mentale styrken jeg alltid hadde følt at jeg hadde også røyk, det var noe
