Fagpressenytt

I nesten halvparten av hovedstadens boliger bor et menneske alene. Det står opp alene. Det spiser frokost alene. Det går på hjemmekontoret alene. Det sitter der, ja, alene, akkurat som jeg gjør nå og prøver å bli ferdig med denne artikkelen og føler meg frakoblet alt. For i stedet for en pen og pyntelig ordrekke, kommer angsten, «jeg får det ikke til», og med den ryker selvtilliten, og videre selvfølelsen og til slutt kan jeg ikke skjønne at noen kan like en så udugelig person som meg. Det er ingen i umiddelbar nærhet som kan stryke meg over håret og si at sånn er det jo ikke, så i stedet går jeg ut. Og i dag er det kaldt. Jeg pakker meg inn med både lue og hette, sånn at hodet jeg skal lufte, blir sittende fast i alt tøyet, men dette legger jeg ikke merke til før gateløpene slipper taket, og jeg kommer til en åpen plass ved elva. Der vandrer blikket fra nakne trekroner, til utsikten, til himmelhvelvingen, til menneskene rundt meg, og med blikket følger hodet. Det bråker og strammer inne i hetta, og brått er jeg og denne saken flettet sammen. For det jeg blir obs på der inne i hetta, er det samme slående faktum som NTNU-forsker Helge Hillnhütter har fått fram i en filmsnutt av folk i byen.

På livlige plasser, som i en gågate, kikker folk rundt seg med bevegende hoder. Men når kameraet står og filmer langs en jevn murlignende fasade, ser folk hverken på menneskene rundt seg eller bygningene. De ser ned i bakken. Det er åpenbart for alle at personene langs veggen ikke får noe ut av omgivelsene.

- Men det er ikke sikkert det var like åpenbart for dem selv, sier Hillnhütter når vi snakker sammen på telefon. Ifølge forskeren er vi sjelden bevisst følelsene omgivelsene skaper i øyeblikket. Om de stresser oss, beroliger oss, kjeder oss, eller gjør oss interesserte og oppmerksomme.

- Gåing er en for integrert del av oss til at vi tenker over det der og da, sier Hillnhütter.

Men emosjonene påvirker oss, likevel. De påvirker hvor vi går. Om vi i det hele tatt gidder å gå. Eller kommer oss ut av huset. Hvilke plasser vi oppsøker, hvor vi setter oss ned, hvor vi ønsker å bli - og i forlengelse av det, muligheten for å bli eksponert for andre mennesker. Komme i kontakt. Kanskje føle oss litt mindre ensomme. Dette som alltid har forfulgt bylivet med sine løse bånd til menneskene rundt oss.

- Egentlig er jeg arkitekt, men de siste femten årene har jeg interessert meg mest for den menneskelige psykologien i arkitekturen, sier Hillnhütter.

- Hva fungerer egentlig? Et bygg kan se flott ut som en skulptur i fugleperspektiv, men det er ikke slik det nødvendigvis oppleves fra gata, der man ferdes. Vi opplever faktisk at tiden kan gå opp til tretti prosent langsommere der vi kjeder oss, enn der vi blir stimulert. Det er ikke nytt å være opptatt av den menneskelige dimensjonen, men det er nytt er at vi kan måle effektene.

Den lille filmsnutten med gående viste Hillnhütter under arkitektur- og folkehelsekonferansen «Kom nærmere» i Trondheim i september i fjor. Pandemien var rammen: Sosiale restriksjoner med hjemmekontor, stengte butikker og serveringssteder har forandret det sosiale livet i byen. Vi har holdt oss hjemme. Holdt avstand. Blitt til potensielle smittekilder for hverandre. I september trodde vi at mye av dette var over. Samfunnet skulle gjenåpnes. «Nå er det viktigere enn noen gang at vi tar byene, uterommene og samhandlingen tilbake», sto det i introduksjonen til konferansen som Geminisenteret HelsA arrangerte, et samarbeidprosjekt mellom NTNU, NTNU Samfunnsforskning og Sintef for å fremme forskning og kunnskap om samspillet mellom arkitektur og fysisk og psykisk helse.

Så kom enda en nasjonal nedstengning. Og nå er pandemiens konsekvenser fanget i nye tall. Ti prosent av dem som bor i Norge som ikke har slitt med psykiske helseplager før pandemien, sliter nå, selv etter at smitteverntiltakene opphe