Ylva Stokke Westad
Filosof og sykepleierstudent
Per Nortvedt har nettopp skrevet et nytt innlegg i utdanningsdebatten (Etikken er sykepleiens grunnlag), noe jeg setter stor pris på. En levende debatt rundt sykepleierutdanningen vil være en forutsetning for at vi skal ha en utdanning som gjør oss best mulig forberedt på det store ansvaret som legges på oss når vi er ferdige sykepleiere.
Selv er jeg for så vidt enig i mye av det Nortvedt skriver: også jeg mener at etikk (og egentlig filosofien generelt) er helt avgjørende både i utdanningen og i utøvelsen av sykepleiefaget. Slik jeg håper å ha formidlet tidligere tror jeg komplisert teori, enten den er i feltet medisin, anatomi, psykologi, sosiologi eller etikk er avgjørende for dannelsen av en profesjonssamvittighet og for å utvikle en ydmykhet som forhåpentligvis gjør at vi ikke misbruker den enorme makten vi har ovenfor hverandre når en blir pasient og den andre fagperson. Dette er ikke spesifikt for sykepleie, dette gjelder alle profesjoner som har med mennesker i sårbare situasjoner å gjøre. Det gjelder leger, psykologer og sykepleiere, men også sosionomer og barnevernspedagoger.
Tidligere innlegg: V ed pasientens seng blir teorien stum
Tidligere innlegg: Vanskelig på helt feil måte
Banaliteter om å vise respekt og se den andre
Problemet er, slik jeg ser det, at det ikke er genuin etikk og filosofi det faktisk undervises i på sykepleiestudiet (og inntrykket er at det ikke står så mye bedre til i de andre helse- og sosialfaglige utdanningene heller). I stedet for komplisert og overskridende teori, teori som bringer en til grensen for det ens eget hode kan forstå, eller, med Torbjørn Olseths ord: teori som gir deg et realt ballespark, får vi presentert en slags anemisk light versjon av noe som en gang var en utfordrende tekst. I stedet for å måtte ta innover oss dybden i Levinas' begrep om den Andre eller om ansiktet, i stedet for å måtte vri hjernen for å forstå
