Fagpressenytt

Jeg kom til Oslo vinteren 2020. Da jeg begynte å observere de nye boligprosjektene i byen, så jeg at arkitekturen ofte framsto som beskjeden. Fasadematerialene er enkle, og alle bygningselementene tjener et formål. Bygningene har en overkommelig skala og er elegant spredt utover. De er omgitt av grøntområder, hvor man om sommeren kan ha en piknik, om vinteren bygge en snømann, og hvor man til og med kan arrangere politiske demonstrasjoner.
Inne i bygningene finner man smakfulle leiligheter. De enorme vinduene slipper inn mye sollys og de romlige kvalitetene er delikate. Boligene virker til å være utformet med tanke på beboernes komfort. Kanskje er det slik Norge ønsker å bli oppfattet? Som et land hvis fremste mål er innbyggernes velferd?
Dette omfatter imidlertid ikke alle Norges innbyggere. Når en utenlandsk arkitekt ser nærmere på disse eiendommene, oppdager han raskt at de bare retter seg mot en bestemt andel av befolkningen. Bygningene er utformet for å passe til en individualistisk livsstil og små kjernefamilier, og ignorerer mangfoldet i Oslos befolkning.

Oljearkitektur i Emiratene. Jeg vokste opp i den unge metropolen Dubai-Sharjah i De forente arabiske emirater, i et arketypisk nabolag med en håndfull bygninger. Som i resten av metropolen bestod områdene rundt bygningene bare av sand og støv. Dubai, hvor jeg ble født i 1996, hadde noen få skyskrapere. De fungerte som landemerker som forankret de ulike distriktene i byen, og var noe man kunne orientere seg etter hvis man gikk seg vill. På grunn av oljeinntektene var landet i ferd med å forandre seg raskt, og byene ble tettere. Da jeg forlot landet i 2019, hadde antallet skyskrapere mer enn firdoblet seg. Tårnenes høyde så ut til å oppheve tyngdekraften, men den glitrende og glamorøse innpakningen fungerte bare som et imponerende blendverk, for fasadene skjulte noe annet. Ikke bare er disse bygningene kun delvis i bruk eller tomme, de skju