Arkitektur N
05.05.2021
Ryoggksvø 1m 8m/i 1ng i rosa morgenlys, krål i kveldskumringen eller brysttak i blåtimen: Riksantikvarens arbeid med å frede Alfheim svømmehall handler om både byen, bygningen og bruken.
«Lysende landemerke», «svevende tak», «velartikulert dialog mellom landskap og bygning», «manifestasjon av sober betongarkitektur», «flyvinge over byen» og «identitetsskapende plassering».
Å sakse fra artiklene med de rikholdige beskrivelsene av Jan Inge Hovigs svømmehall på Alfheim i Tromsø, er som å bade i en ordbok av arkitekturretoriske klisjeer. For lesere som skyr pretensiøs arkitekt-retorikk og spissformuleringer, må dette tolkes som en trigger warning: Undertegnede tilhører nemlig også Alfheim svømmehalls beundrende majoritet. Det er likevel verdt å merke seg at svømmehallen også lovprises av tromsøværinger flest. Den hemningsløse klappsalven skal forøvrig balanseres med en dose sosialrealisme. Men først litt kontekst.
Nord-Norges Viksjø. Ishavskatedralen, (eller Tromsdalens kirke, som den formelt heter) fremheves ofte som Nord-Norges fremste arkitekturverk, der den reiser seg som et isfjell, godt synlig over sundet fra Tromsø sentrum på Tromsøya.
Ishavskatedralen har allerede status som fredet kulturminne. Bygningen kan også skilte med å være den første moderne bygning gjengitt på et norsk frimerke. Og snøstorm og motvind til tross, tar mange av de valfartende turistene som besøker Tromsø beina fatt over Tromsøbrua, for å knipse det klassiske Tromsø-motivet: kirka i front med byens andre ikon, Tromsdalstinden, som bakgrunn.
Jan Inge Hovig tegnet både Tromsdalen kirke og Alfheim svømmehall, mens Tromsøbrua, med sine plasstøpte dekker og slanke pilarer i betong, er signert Erling Viksjø. Det er lett å se et slektskap mellom de to, men der Viksjø først og fremst hadde sitt virke på Østlandet, regnes Hovig som arkitekten som brakte det modernistiske formspråket til Nord-Norge.
Smittende vitalitet. I etterkrigstida skulle den nordlige landsdelen bygges opp på nytt, men det var i stor grad kompetanse sørfra som satte sitt preg på den nye arkitekturen. Den nord-trønderske arkitekten Hovig fikk kort tid etter endte arkitektstudier på NHH i 1946, stillingen som byarkitekt i Narvik med privat praksis ved siden av, og står bak en rekke fellesskapsbygg i regionen. Foruten Messehallen på Sjølyst (1960), som han tegnet sammen med Christian Nordberg-Schulz og Egil Mørck, er det først og fremst i nord Hovig har satt spor etter seg.
«Formene er dristige og freidige. Bygningene strutter av iver og pågangsmot». Slik beskriver arkitekt og historiker Ulf Grønvold Jan Inge Hovigs arkitektur i en utgave av Kunst Pluss fra 2011, i en omtale av fotoutstillingen «Hovig i nord». Harstad kino (1955), Harstad samfunnshus (1958), Idrettens Hus i N
Gå til medietÅ sakse fra artiklene med de rikholdige beskrivelsene av Jan Inge Hovigs svømmehall på Alfheim i Tromsø, er som å bade i en ordbok av arkitekturretoriske klisjeer. For lesere som skyr pretensiøs arkitekt-retorikk og spissformuleringer, må dette tolkes som en trigger warning: Undertegnede tilhører nemlig også Alfheim svømmehalls beundrende majoritet. Det er likevel verdt å merke seg at svømmehallen også lovprises av tromsøværinger flest. Den hemningsløse klappsalven skal forøvrig balanseres med en dose sosialrealisme. Men først litt kontekst.
Nord-Norges Viksjø. Ishavskatedralen, (eller Tromsdalens kirke, som den formelt heter) fremheves ofte som Nord-Norges fremste arkitekturverk, der den reiser seg som et isfjell, godt synlig over sundet fra Tromsø sentrum på Tromsøya.
Ishavskatedralen har allerede status som fredet kulturminne. Bygningen kan også skilte med å være den første moderne bygning gjengitt på et norsk frimerke. Og snøstorm og motvind til tross, tar mange av de valfartende turistene som besøker Tromsø beina fatt over Tromsøbrua, for å knipse det klassiske Tromsø-motivet: kirka i front med byens andre ikon, Tromsdalstinden, som bakgrunn.
Jan Inge Hovig tegnet både Tromsdalen kirke og Alfheim svømmehall, mens Tromsøbrua, med sine plasstøpte dekker og slanke pilarer i betong, er signert Erling Viksjø. Det er lett å se et slektskap mellom de to, men der Viksjø først og fremst hadde sitt virke på Østlandet, regnes Hovig som arkitekten som brakte det modernistiske formspråket til Nord-Norge.
Smittende vitalitet. I etterkrigstida skulle den nordlige landsdelen bygges opp på nytt, men det var i stor grad kompetanse sørfra som satte sitt preg på den nye arkitekturen. Den nord-trønderske arkitekten Hovig fikk kort tid etter endte arkitektstudier på NHH i 1946, stillingen som byarkitekt i Narvik med privat praksis ved siden av, og står bak en rekke fellesskapsbygg i regionen. Foruten Messehallen på Sjølyst (1960), som han tegnet sammen med Christian Nordberg-Schulz og Egil Mørck, er det først og fremst i nord Hovig har satt spor etter seg.
«Formene er dristige og freidige. Bygningene strutter av iver og pågangsmot». Slik beskriver arkitekt og historiker Ulf Grønvold Jan Inge Hovigs arkitektur i en utgave av Kunst Pluss fra 2011, i en omtale av fotoutstillingen «Hovig i nord». Harstad kino (1955), Harstad samfunnshus (1958), Idrettens Hus i N
