Fagpressenytt

Faren har vært her i landet som arbeidsinnvandrer siden 1977. Da var han bare 18 år gammel og familien tilhørte framtida.
- Jeg husker bare en ting fra den flyturen. En dame smilte til oss. Jeg syns det var rart, hvorfor smilte hun? Senere forsto jeg at det er jo noe man gjør.
- Og mamma og jeg klarte ikke å ta rulletrapper. Hun satte seg ned i trappa med meg på fanget. Det fantes ikke rulletrapper i landsbyen, men søsteren min fiksa det fint.
Samme høst begynner Atia i første klasse. Hun leser alt hun kommer over, på skilt og plakater. Læringskurven er bratt.

Vanskelig hjemme
Hjemstedet til Atia Ijaz er ikke Bergen, men Oslo. Hun går på barneskole på Sagene og ungdomsskole på Bjerke. Storebror passer på søstrene. Ifølge tradisjonen forventes det at familiens eldste sønn skal ta ansvar. Han blir den strenge.
Moren er hjemmeværende og har liten sosial kontakt. Faren er sliten, oppfarende og har til tider et utagerende sinne. Livet innenfor husets fire vegger er langt fra enkelt for noen av dem som bor der.
Atia sitter mye inne og leser bøker. Til tross for at hun føler seg overvåket, slipper hun, som lillesøster og attpåklatt, lettere unna den sosiale kontrollen enn storesøsteren.
- Jeg var en veldig troende muslim. I to perioder gikk jeg med hijab, selv om det ikke var et krav hjemmefra, men det ble for mye styr med det.
Å lese er en glede, hun liker bøkenes verden. Som så mange unge jenter skriver Atia dagbok, som blir til flere dagbøker og senere til poesi. Om livet fra hennes perspektiv. De tunge tankene og mørke stundene blir til ord