NFF-magasinet
31.08.2016
For snart 30 år siden sto Vigdis aunstad ansikt til ansikt med en mann med maske og avsagd hagle. Den dag i dag kjenner hun på de vonde følelsene etter ranet.
- Jeg følte at jeg ikke var så glad lenger. Alt ble vanskelig. Ting gikk mye lettere inn på meg. Fortsatt synes jeg det er vanskelig å snakke om dette. Fortsatt skvetter jeg når jeg hører smell. Fortsatt blir jeg engstelig når det kommer menn med motorsykkelhjelm mot meg.
Torsdag 19. mars, 1987. Vigdis Hunstad sitter på postkontoret på Slependen, og gjør opp kassen. Det har vært en hektisk dag. Dagen før pensjonsutbetalingene skal være inn på kontoene til folk. Det har vært mye folk i skranken. Nå skal hun hun hjem.
Men først skal en mann til komme. En mann med maske og avsagd hagle.
Ikke se på øynene. - Jeg unngikk å se på øynene hans. Jeg hadde snakket med en som hadde vært ranet tidligere - og hun sa
Les opprinnelig artikkelTorsdag 19. mars, 1987. Vigdis Hunstad sitter på postkontoret på Slependen, og gjør opp kassen. Det har vært en hektisk dag. Dagen før pensjonsutbetalingene skal være inn på kontoene til folk. Det har vært mye folk i skranken. Nå skal hun hun hjem.
Men først skal en mann til komme. En mann med maske og avsagd hagle.
Ikke se på øynene. - Jeg unngikk å se på øynene hans. Jeg hadde snakket med en som hadde vært ranet tidligere - og hun sa
