Fagpressenytt

Som liten gikk jeg i en korttidsbarnehage. Den var lokalisert i to rom i det lokale bedehuset. Vi ble fortalt eventyr mens vi satt i sirkel i hver vår blå, kubeformete stol i helstøpt plast. På ettermiddagene ga vi fart, stående på de store huskene. Det var cirka det som skjedde. Korttidsbarnehagen på bedehuset var et fint univers, men neppe en pedagogisk høyborg.

BANAN FOR ALLTID
For hør bare: Da jeg endelig var stor nok til å avansere fra banan- til ekorngruppa, var beskjeden til mine foreldre at det var i tidligste laget. Jeg var ikke moden nok til å gå fra gruppa med fireåringer til gruppa med femåringer. Kort sagt, jeg forble banan. Dumpa i barnehagen. Da året kom for skolestart, ønsket barnehagelæreren at oppstarten skulle utsettes et år for mitt vedkommende. Begrunnelse: Tegningene mine var for lite detaljerte. Dette ble for meget for min mor. En ting var at jeg var dømt til å være på banan-gruppa i hele min (relativt korte) barnehagekarriere, men å utsette skolestarten? Nei, der gikk grensa.
I april kom korttidsbarnehagen tilbake, om enn i en litt mer profesjonell form enn den jeg tråkket i, i en søvnig Vestfold-by på begynnelsen av 80-tallet. (Det fantes gode barnehager på 80-tallet. M