Grønn og ny boform
Helen & Hard er i dag et av Norges mest kjente arkitektkontorer. Siden oppstarten i 1996 har de ønsket å dytte grensene for arkitekturens plass og arkitektens rolle i samfunnet. I boka «Helen & Hard - Relational Design» prøver redaktør Martin Braathen å sette prosjektene deres inn i en større diskusjon om arkitektur. Braathen sier i dag at det mest interessante med Helen & Hard er nettopp hvordan de utfordrer og er nysgjerrige på hvordan de kan «innarbeide mange ulike elementer; personer og ressurser og materialer inn i et prosjekt og hvordan dette ofte skaper ukonvensjonelle prosesser og originale resultater».
For å vise frem et slikt resultat har vi beveget oss til Vindmøllebakken, en kort spasertur unna kontoret til Helen & Hard, et pilotprosjekt som har fått merkelappen «sosialt bærekraftig bofelleskap».
Her surrer humlene i sukkulentene i sedumtakene, beboerne nyter varmen i uterommet. Prosjektet viser på flere vis hvordan Helen & Hard de siste ti årene har jobbet med å flytte grenser. Hampen i taklampene er et nikk til den bærekraftige isolasjonen i ytterveggene. Fellesrom og leiligheter er utformet med beboermedvirkning fra lenge før byggestart.
- Dette er spiserommet og felleskjøkkenet. Klarere du å sitte med lunsjen alene i mer enn 15 minutter, må det ha skjedd noe spesielt, forteller Stangeland på omvisningen.
Bofelleskapet Vindmøllebakken handler om deling av ressurser, sosiale møteplasser og nyskapende materialløsninger. Prosjektet er bygget på historisk grunn for de to arkitektene. Det var her de fikk kjøpt en nedlagt fabrikk i 1996, og det var her de bodde og jobbet frem til 2012. Da ble de kontaktet av Sissel Leire, en «grønn investor», som ville ha dem med på å utvikle fremtidens boform.
- Vi hadde lenge tenkt på at delekultur kommer til å bli viktig. Spørsmålet ble hvordan vi kunne lage den bofelleskapsformen som passer vår tid.
Det ble studier, forprosjekt og plan om pilot og deres egne lokaler ble valgt som tomt. Fabrikken er i dag gjenbrukt til parkering, suksessrik vegansk restaurant og lekeplass.
- Etter mange boligprosjekter så vi hvor vanskelig det er å prosjektere bærekraftig og ha reell beboerinvolvering. Eneste mulighet var å involvere oss selv på investeringssiden.
Tosom samkjørthet
Historien om Helen & Hard begynner på 1990-tallet hvor de to arkitektene møttes på Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (AHO). Østerrikske Kropf kom til Oslo fra Graz for å lære av Sverre Fehn, som da hadde sine siste undervisningsår ved skolen.
- Jeg kunne ikke så godt norsk, men jeg forstod tegningene hans, ler Kropf.
Stangeland hadde lenge lurt på om hun skulle bli kunstner eller arkitekt. Hun studerte fransk og kunst i Bordeaux før arkitektstudiet, og hospiterte på kunstskolen Massana i Barcelona under AHO-studiet.
- Jeg kunne blitt kunstner i dag, men den gangen trengte jeg reelle problemstillinger som ga motstand. Det gjorde meg godt å få et bygg, program eller en kunde som ville noe. Derfor landet jeg på arkitektur.
De to svarer i en form for samkjørt tosomhet og gestikulerer ordet over til hverandre på en så høflig måte at det virker som de nesten ikke kjenner hverandre. På AHO fant de tonen raskt i en blanding av arbeidslyst, praktisk arbeid og et ektefølt engasjement for arkitekturen, kunst og filosofi. De ble alltid sittende å jobbe til langt på natt og snakket om arkitektur.
- Det har alltid vært en dyp fors
