Psykisk helse
22.06.2020
Etter 36 års innsats for voldsutsatte kvinner, har Tove Smaadahl begynt å høre at hun egentlig er hyggelig.
For en tid siden var det en lokal fest i Trøgstadhallen i Indre Østfold, dit Tove Smaadahl flyttet i 1984 for å åpne frisørsalong.
- Det var langbord, og jeg ble sittende ved siden av en godt voksen mann og prate, da han sa: «Du var jo egentlig hyggelig, da». Tove Smaadahl flirer i solskinnet, vårens første sommerdag gjør kroken i husveggen stekende het. Den nylig avgåtte lederen for Krisesentersekretariatet frykter ikke strålene fra oven: - Jeg bruker aldri solkrem, sier hun barskt, brun og blid, i kortermet, hvit bluse. Damper på en sigarett i fornuftig koronaavstand fra journalisten, og er pent kortklippet i motsetning til de fleste på denne tiden. Hun er jo frisør. Også naboen har nevnt at hun er hyggelig:
- Jeg tenkte at dæven, nå har jeg ødelagt mitt dårlige rykte. Blant mange er det et inntrykk av at jeg er en forferdelig sint og bastant dame. Da pleier jeg å si at man blir jo ikke så jævlig glad av å jobbe med dette temaet i år etter år. Smaadahl forteller om mye motstand fra krisesentrenes start.
- Vi har blitt pepra. Ikke så mye de siste årene, men før var det mange sinte fakser, brev, mail, meldinger på telefon og drapstrusler.
- Gikk det inn på deg?
- Nei, det preller av. Jeg ble vant til kritikken. Så har jeg såpass mye kunnskap og erfaring at jeg tør å stå i det. På vegne av de voldsutsatte må noen tørre å si fra, sier hun.
Tause kvinner
En vår med koronaepidemi går over i sommer. FN advarte tidlig om økning av vold i nære relasjoner. Smaadahl er blant dem som er bekymret også for norske kvinner og barn.
- I en situasjon med isolasjon vil kvinner ofte være innestengt hvis partner har hjemmekontor eller er permittert. Noen spør: Hvorfor går ikke kvinnen, hvorfor oppsøker de ikke krisesentrene? Vi vet at kvinner vil ta med seg barna, og at vold er tabu og skambelagt. Med hjemmeskole vil læreren få innsikt i at barna ikke er hjemme. Dessuten kan arbeidsledighet og manglende økonomi være årsak til at kvinner ikke drar, sier Smaadahl.
Gå til mediet- Det var langbord, og jeg ble sittende ved siden av en godt voksen mann og prate, da han sa: «Du var jo egentlig hyggelig, da». Tove Smaadahl flirer i solskinnet, vårens første sommerdag gjør kroken i husveggen stekende het. Den nylig avgåtte lederen for Krisesentersekretariatet frykter ikke strålene fra oven: - Jeg bruker aldri solkrem, sier hun barskt, brun og blid, i kortermet, hvit bluse. Damper på en sigarett i fornuftig koronaavstand fra journalisten, og er pent kortklippet i motsetning til de fleste på denne tiden. Hun er jo frisør. Også naboen har nevnt at hun er hyggelig:
- Jeg tenkte at dæven, nå har jeg ødelagt mitt dårlige rykte. Blant mange er det et inntrykk av at jeg er en forferdelig sint og bastant dame. Da pleier jeg å si at man blir jo ikke så jævlig glad av å jobbe med dette temaet i år etter år. Smaadahl forteller om mye motstand fra krisesentrenes start.
- Vi har blitt pepra. Ikke så mye de siste årene, men før var det mange sinte fakser, brev, mail, meldinger på telefon og drapstrusler.
- Gikk det inn på deg?
- Nei, det preller av. Jeg ble vant til kritikken. Så har jeg såpass mye kunnskap og erfaring at jeg tør å stå i det. På vegne av de voldsutsatte må noen tørre å si fra, sier hun.
Tause kvinner
En vår med koronaepidemi går over i sommer. FN advarte tidlig om økning av vold i nære relasjoner. Smaadahl er blant dem som er bekymret også for norske kvinner og barn.
- I en situasjon med isolasjon vil kvinner ofte være innestengt hvis partner har hjemmekontor eller er permittert. Noen spør: Hvorfor går ikke kvinnen, hvorfor oppsøker de ikke krisesentrene? Vi vet at kvinner vil ta med seg barna, og at vold er tabu og skambelagt. Med hjemmeskole vil læreren få innsikt i at barna ikke er hjemme. Dessuten kan arbeidsledighet og manglende økonomi være årsak til at kvinner ikke drar, sier Smaadahl.


































































































