Men gaven forpliktet. Bibliotekene måtte ta alt eller intet. Bibliotekvesenet var sentralisert, men bokvalget var et lokalt ansvar. Dette var bibliotekarens oppgave, hvis ikke bibliotekstyret blandet seg inn da. Med Kulturrådet fikk staten mer å si. Forandringen var størst i de små bibliotekene. Her tok kulturfondbøkene mye plass og skygget for det som biblioteket selv kunne kjøpe av faglitteratur og oversatte romaner. Kanskje bidro den generøse gaven også til at noen kommuner kunne spare litt på eget bokbudsjett?
Kulturrådet førte til en maktforskyvning. Før hadde Stortinget vurdert hver søknad fra lokale diktar- og småbrukarlag landet rundt. Nå var mye av kulturpolitikken flyttet over til et selvstendig råd med vide fullmakter. Det hele var resultat av bokbransjens solide nettverk og lobbyvirksomhet, toppet med godt politisk håndverk. I boken Eit eige rom gir Alfred Fidjestøl bakgrunnen for og bredden i Rådets virksomhet gjennom femti år. Kulturrådet var et ektefødt barn av etterkrigstidens pedagogiske kulturformidling. Kirkestatsråd Lars Moen, skredderen fra Dovre, sa det slik: Ein kan ikkje gjera noko nyttigare enn å gå i teater. Moens statssekretær og etterfølger, Helge Sivertsen, fulgte godt opp. Han var like sterk i troen på at musikk, billedkunst og litteratur skulle vekke sansen for det gode og sanne. Derfor ble Kulturrådet en realitet.
Babbel og søppel til bibliotekene
En av de første oppgavene var å få i gang innkjøpsordningen for litteratur. Riktig nok var dette bare en del av virksomheten, men ordningen er et godt barometer på skiftende tiders mentalitet. I Kulturrådets første bokpakker var det også uoppbyggelig innhold. Fidjestøl gir mange eksempler på debatter om umoralsk og vulgær litteratur, men også om tidens eksperimentelle modernisme. Det vakte forargelse. Kulturrådets års meldinger ga støtet til litteraturdebatter på Stortinget. Den som viste størst interesse for lyrikken var senterpartisten Jon Leirfall. Han utviklet høytlesningen av årets diktsamlinger til en egen sportsgren. I sin siste stortingssesjon var han, for å si det med Fidjestøl, varmare i helsetrøya enn nokon gong (s.79). Leirfall leste dikt av Helge Rykkja og Jan Erik Vold. Showet var i gang igjen. Leirfall var ikke i tvil, dette var meiningslaus babbel og søppel. Det var ikke bare gamle stortingsgubber som kritiserte. Ett år fikk de god hjelp av litteraturkritikeren Willy Dahl. Under psevdonymet Melkior P
